hits

Det blir visst aldri nok

Det blir visst aldri nok. Mandag var jeg tilbake på jobb, fikk gått gjennom post og følte meg glad og nyttig. Tirsdag fikk jeg cellegift, var så vidt innom jobben for å vitne i en rettssak, og så hjem til sofaen. Nå får jeg bare et stoff og det er en form for immunterapi, så jeg blir ikke så hardt utslått av den vanligvis, denne gangen var det annerledes. Jeg hadde vondt i magen, etterhvert kjempevondt i magen og måtte dra tilbake til sykehuset. Takk og pris for åpen retur, det er en stor trygghet i denne ordningen for meg og for flere andre også! Jeg ble smertelindret og fikk som vanlig utrolig god omsorg. En svensk kirurg fuglte meg nøye opp, først mente han at smertene sannsynligvis kom fra cellegifta, onsdag fikk han tatt ny CT. Det viste seg at stenten på høyre side hadde løsna og lå helt feil slik at høyre nyre var påvirket igjen. Torsdag tok de meg inn på operasjonsstua, men dessverre denne gangen gikk det dårlig og det var umulig å få på plass ny stent. Jeg fikk vite dette så snart jeg var våken og fikk også vite at det var bestilt ambulansefly til Bodø fordi kirurgen vurderte at dette hastet. Det er litt skremmende når kirurger vurderer at noe haster, og det ikke er stort man kan gjøre annet en å prøve å holde kontroll på redselen. Dette er altså torsdag ettermiddag. Stormen Ylva er på tur fra øst opp gjennom Nordland. Beskjeden vi får er at ingen fly går. Fredag morgen går det fortsatt ingen fly, eller i alle fall kommer det ingen som skal hente meg. Når klokka nærmer seg 11 om formiddagen, sier jeg fra om at jeg sannsynligvis kan ta rutefly med følge hvis det haster så mye som kirurgen gir uttrykk for, og hvis det er slik at Bodø kommer til å gjøre noe denne dagen. Det siste blir bekreftet overfor meg, men kirurgen er skeptisk til rutefly. Etter vurderinger att og fra er det slik det blir. Nils følger, og vi er på sykehuset i Bodø i tretida. Vi er meldt til motagelsen og blir geleida inn på et rom der en sykepleier får den informasjonen som han trenger. Han vet ikke noe om hva som skal skje videre. Så er det vaktskifte. Ny sykepleier vet heller ingen ting om hva som skal skje videre. Men vi må være på dette rommet fram til legen har tid til å se meg. På spørsmål om det er turnuskandidaten som skal undersøke meg, bekreftes dette. Og så er vi der, i det lille rommet og venter. Jeg er redd og jeg blir stadig sintere. Det oppleves absurd å bli overført fra en avdeling til en annen i samme sykhus og samme klinikk for så å bli behandlet som om ingen har sett meg før. Jeg sier etterhvert fra om dette. Jeg er sint, men i allle fall ikke direkte uhøflig. Etter fire timer og en del parlamenteringer kommer kirurgisk primærvakt for å forklare meg at de ikke kommer til å gjøre noe denne dagen, og vi blir kjørt opp til kirurgisk sengepost. Det er lenge siden jeg har vært så sint. Lenge siden. Det er ikke behagelig å være så sint! Og jeg tror ikke det er sunt heller.

Det kirurgisk primærvakt fortalte etter å ha hatt kontakt med urolog, var at man ikke ville prøve på å legge inn ny stent, ureter var betent og trengte å få ro, men at man nå skulle legge inn et kateter gjennom huden og rett inn i nyrebekkenet. Jeg var fortsatt så sint at jeg ikke vet helt hva jeg fikk med meg, men jeg forsto i alle fall at det forelå bare et valg, vente til neste dag. Jeg fikk også beskjed om at de ville være klar til å ta meg kl 11.

Lørdagen kommer, og under over alle under, først får jeg beskjed om at inngrepet er skjøvet fram til kl 10, og da blir jeg faktisk hentet. Dette inngrepet gjøres av radiolog i lokalbedøvelse. Før inngrepet gir de "likegladsprøyte" - og aldri har vel en likegladsprøyte gjort noen så godt. En hyggelig svensk serbisk vikar var akkurat kommet, han gjorde det som skulle gjøres, og vips hadde jeg en pose til på kroppen. Akkurat da hadde jeg et vanlig urinkateter, min vanlige stomipose og denne nye. Jeg så for meg at nå trenger jeg et krinolineskjørt med kroker der alle posene kan henge. Godt at fantasien fortsatt virker. Og takk og pris virker den nye nefrostomien også. Sykehuset ville ha meg i alle fall et døgn pga infeksjonsfaren. Greit nok. Det er god pleie og omsorg der også.

Søndag kom, ingen tegn til infeksjon, tvert imot gikk blodprøvene mot normalverdier og jeg hadde ingen eller ubetydelig feber. Jeg fikk ganske tidlig beskjed om at jeg nok skulle reise hjem, men ingen kunne starte noen forberedelser til det før visitten, og visitten venta vi på, og venta og venta og gammel utålmodighet meldte seg igjen. Pasientreiser er stengt søndager, så vi bestilte billett selv (de ba oss om å gjøre det), og ved hjelp av en effektiv sykepleier kom vi oss ut av sykehuset kl to og rakk flyet kl tre. Jeg var glad jeg hadde følge denne gangen. Jeg hadde faktisk ikke klart å reise alene verken den ene eller den andre veien. Dessuten hadde jeg noen å dele ventestresset med. 

Mine planer om å komme tilbake til jobb denne uka, er skrinlagt. Nå har jeg ingen smerter, men jeg er slapp. Fryktelig slapp. Det blir ikke kommunestyremøte i mårra, hva det ellers ikke blir eller blir denne uka, aner jeg ikke. I alle fall er jeg heime nå, og håper at Nils sitt utmerkede stell, katta sin kjælenhet og noen små gjøremål får meg sånn høvelig på plass igjen.

2 kommentarer

A

30.11.2017 kl.06:25

Hei, leit å høre om dine plager. Har vært i dine sko og har tidligere skrevet til deg her. Jeg er veldig lite imponert over Bodø sykehus, syns de roter forferdelig. Har hatt sååå mange problemer med jj-stenter i mange år og fikk tilslutt opr ut hø. Nyre. Det hjalp så til de grader. Ingen flere infeksjoner og kan droppe antibiotika helt. Kreatininnivået er stabilt og fint. Nefrektomien ble utført på Østlandet. Kan dette være aktuelt for deg? God bedring

Laine

08.12.2017 kl.21:22

Så leit å lese at du ikke har det bra, men sender deg masse gode tanker og håper det hjelper litt i hvert fall:-)

Skriv en ny kommentar