hits

Det blir visst aldri nok

Det blir visst aldri nok. Mandag var jeg tilbake p jobb, fikk gtt gjennom post og flte meg glad og nyttig. Tirsdag fikk jeg cellegift, var s vidt innom jobben for vitne i en rettssak, og s hjem til sofaen. N fr jeg bare et stoff og det er en form for immunterapi, s jeg blir ikke s hardt utsltt av den vanligvis, denne gangen var det annerledes. Jeg hadde vondt i magen, etterhvert kjempevondt i magen og mtte dra tilbake til sykehuset. Takk og pris for pen retur, det er en stor trygghet i denne ordningen for meg og for flere andre ogs! Jeg ble smertelindret og fikk som vanlig utrolig god omsorg. En svensk kirurg fuglte meg nye opp, frst mente han at smertene sannsynligvis kom fra cellegifta, onsdag fikk han tatt ny CT. Det viste seg at stenten p hyre side hadde lsna og l helt feil slik at hyre nyre var pvirket igjen. Torsdag tok de meg inn p operasjonsstua, men dessverre denne gangen gikk det drlig og det var umulig f p plass ny stent. Jeg fikk vite dette s snart jeg var vken og fikk ogs vite at det var bestilt ambulansefly til Bod fordi kirurgen vurderte at dette hastet. Det er litt skremmende nr kirurger vurderer at noe haster, og det ikke er stort man kan gjre annet en prve holde kontroll p redselen. Dette er alts torsdag ettermiddag. Stormen Ylva er p tur fra st opp gjennom Nordland. Beskjeden vi fr er at ingen fly gr. Fredag morgen gr det fortsatt ingen fly, eller i alle fall kommer det ingen som skal hente meg. Nr klokka nrmer seg 11 om formiddagen, sier jeg fra om at jeg sannsynligvis kan ta rutefly med flge hvis det haster s mye som kirurgen gir uttrykk for, og hvis det er slik at Bod kommer til gjre noe denne dagen. Det siste blir bekreftet overfor meg, men kirurgen er skeptisk til rutefly. Etter vurderinger att og fra er det slik det blir. Nils flger, og vi er p sykehuset i Bod i tretida. Vi er meldt til motagelsen og blir geleida inn p et rom der en sykepleier fr den informasjonen som han trenger. Han vet ikke noe om hva som skal skje videre. S er det vaktskifte. Ny sykepleier vet heller ingen ting om hva som skal skje videre. Men vi m vre p dette rommet fram til legen har tid til se meg. P sprsml om det er turnuskandidaten som skal underske meg, bekreftes dette. Og s er vi der, i det lille rommet og venter. Jeg er redd og jeg blir stadig sintere. Det oppleves absurd bli overfrt fra en avdeling til en annen i samme sykhus og samme klinikk for s bli behandlet som om ingen har sett meg fr. Jeg sier etterhvert fra om dette. Jeg er sint, men i allle fall ikke direkte uhflig. Etter fire timer og en del parlamenteringer kommer kirurgisk primrvakt for forklare meg at de ikke kommer til gjre noe denne dagen, og vi blir kjrt opp til kirurgisk sengepost. Det er lenge siden jeg har vrt s sint. Lenge siden. Det er ikke behagelig vre s sint! Og jeg tror ikke det er sunt heller.

Det kirurgisk primrvakt fortalte etter ha hatt kontakt med urolog, var at man ikke ville prve p legge inn ny stent, ureter var betent og trengte f ro, men at man n skulle legge inn et kateter gjennom huden og rett inn i nyrebekkenet. Jeg var fortsatt s sint at jeg ikke vet helt hva jeg fikk med meg, men jeg forsto i alle fall at det forel bare et valg, vente til neste dag. Jeg fikk ogs beskjed om at de ville vre klar til ta meg kl 11.

Lrdagen kommer, og under over alle under, frst fr jeg beskjed om at inngrepet er skjvet fram til kl 10, og da blir jeg faktisk hentet. Dette inngrepet gjres av radiolog i lokalbedvelse. Fr inngrepet gir de "likegladspryte" - og aldri har vel en likegladspryte gjort noen s godt. En hyggelig svensk serbisk vikar var akkurat kommet, han gjorde det som skulle gjres, og vips hadde jeg en pose til p kroppen. Akkurat da hadde jeg et vanlig urinkateter, min vanlige stomipose og denne nye. Jeg s for meg at n trenger jeg et krinolineskjrt med kroker der alle posene kan henge. Godt at fantasien fortsatt virker. Og takk og pris virker den nye nefrostomien ogs. Sykehuset ville ha meg i alle fall et dgn pga infeksjonsfaren. Greit nok. Det er god pleie og omsorg der ogs.

Sndag kom, ingen tegn til infeksjon, tvert imot gikk blodprvene mot normalverdier og jeg hadde ingen eller ubetydelig feber. Jeg fikk ganske tidlig beskjed om at jeg nok skulle reise hjem, men ingen kunne starte noen forberedelser til det fr visitten, og visitten venta vi p, og venta og venta og gammel utlmodighet meldte seg igjen. Pasientreiser er stengt sndager, s vi bestilte billett selv (de ba oss om gjre det), og ved hjelp av en effektiv sykepleier kom vi oss ut av sykehuset kl to og rakk flyet kl tre. Jeg var glad jeg hadde flge denne gangen. Jeg hadde faktisk ikke klart reise alene verken den ene eller den andre veien. Dessuten hadde jeg noen dele ventestresset med. 

Mine planer om komme tilbake til jobb denne uka, er skrinlagt. N har jeg ingen smerter, men jeg er slapp. Fryktelig slapp. Det blir ikke kommunestyremte i mrra, hva det ellers ikke blir eller blir denne uka, aner jeg ikke. I alle fall er jeg heime n, og hper at Nils sitt utmerkede stell, katta sin kjlenhet og noen sm gjreml fr meg snn hvelig p plass igjen.

2 kommentarer

A

30.11.2017 kl.06:25

Hei, leit hre om dine plager. Har vrt i dine sko og har tidligere skrevet til deg her. Jeg er veldig lite imponert over Bod sykehus, syns de roter forferdelig. Har hatt s mange problemer med jj-stenter i mange r og fikk tilslutt opr ut h. Nyre. Det hjalp s til de grader. Ingen flere infeksjoner og kan droppe antibiotika helt. Kreatininnivet er stabilt og fint. Nefrektomien ble utfrt p stlandet. Kan dette vre aktuelt for deg? God bedring

Laine

08.12.2017 kl.21:22

S leit lese at du ikke har det bra, men sender deg masse gode tanker og hper det hjelper litt i hvert fall:-)

Skriv en ny kommentar