Kreftfri lever

Søndag kveld på UNN. Det er ganske stille i korridorene og i alle fall stille på rommet. Vi er to damer som ligger på et firemannsrom. Begge er vi ganske rolige av oss. Vi kom hit onsdag ettermiddag og ble lagt inn på pasienthotellet. Jeg var innom avdelinga for å gå gjennom målinger og journalopptak, så møtte Nils og Jeg dr. Kjeve sammen. Han har fulgt meg siden første gang jeg var har i 2011. Lenge før kontaktlegeordninga ble innført har han vært min kontaktlege, han er den som har brakt nyheter av alle slag, og gjort det på en sånn måte at jeg alltid har følt meg trygg og ivaretatt. Nå er det dr. Johansen på kreftavdelinga som er min kontaktlege, han har også vært en trofast og trygghetsgivende lege. Men nå er jeg jo i kirurgien igjen og det er dr. Kjeve også.  

Torsdag morgen ble jeg lagt i seng her på gastrokirurgen og så kjørt ned til operasjonsstua kl halv åtte. Jeg lå og venta ganske lenge, jeg var ikke redd eller nervøs lenger, jeg bare lå der og tenkte på hvor skjelden jeg befinner meg i en situasjon der jeg ikke kan finne på å gjøre noe mens jeg venter, mobilen skulle jo slett ikke være med og jeg hadde ikke boka mi med heller. Men mens jeg lå der, kom den kirurgen som opererte karene mine i 2011, og han som dr. Kjeve nå har snakket med om det kan være mulig å operere metastasene i lungene. Dette er forløpig på tenkestadiet, denne operasjonen skal først være ferdig. Og nå er den snart det. Selve inngrepet gikk bra, jeg blødde litt mer enn de hadde tenkt at jeg skulle gjøre, ellers gikk alt greit. Første natta var god og smertefri, men andre natta hadde jeg mye smerter. Det gav seg på morgene etter at jeg hadde fått smertestillende, men utpå ettermiddagen datt epiduralkateteret ut, så da ble det en ny runde med smerter før morfinen begynte å virke. Heldigvis ble den natta god.

Nils var jo med meg hit. Jeg er redd når jeg våkner opp etter operasjonen, og da er han det absolutt beste midlet mot alt, det være seg angst eller smerter eller hva som kan dukke opp i et hode som sitter fast på en nyoperert kropp. Jeg er virkelig heldig som har en så omsorgsfull mann. Han reiste i går morgest, med min  velsignelse for å delta i Scotts 70-årsfeiring. Skulle ønske jeg hadde vært der, men man får ikke alt med seg. Jeg har i alle fall fått vite at det ble ei flott feiring.

Jeg har skrytt av legene mine, men her er sannelig flere å skryte av. Mange av sykepleierne er de samme som var her før og som har hjulpet meg med alle mulige ting fra dusjing, til spising, til gode samtaler, i det hele tatt til å holde ut å være på et sykehus langt heimefra. De har gitt meget god omsorg over flere år, noen nye er kommet til, og de er jammen supre de også. Vi har et utmerket offfentlig helsevesen i Norge, et helsevesen som alle som trenger det får nyte godt av. Jeg håper det fortsetter å være sånn!

Det er bestilt pasientfly til meg i mårra, slik at jeg skal ligge på Gravdal de siste dagene av sykehusoppholdet. Det er meldt rikelig med vind, men forhåpentlig blir det ikke like ille som sist. Jeg er glad jeg ikke skal reise med rutefly, det er styrete med bagasje og yttertøy og all slags greier. Vi får se om det blir sånn, man kan aldri vite. Det jeg vet er at leveren er kreftfri og at noen skal tenke litt på om det kan gjøres noe med lungene.

Én kommentar

Inger Sandanger

03.10.2017 kl.10:48

Kjære Guri, du er virkelig et fantastisk eksempel for oss alle!

Skriv en ny kommentar

hits