Ny cellegift

Så er det på han igjen. Torsdag fikk jeg den nye kuren for første gang. Grua meg intenst til å starte igjen, men er jo glad for at det fortsatt fins nye gifter man kan prøve.  For lenge siden fikk jeg lagt inn en veneport, det vil si en liten "kopp" lagt inn under huden med forbindelse til en blodåre, slik at intravenøs væske kan settes inn i koppen i stede for direkte i blodåra. Da slipper stikkerne å lete etter stadig vanskeligere tilgjengelige blodårer. Min veneport har ikke vært i bruk siden februar. Verken jeg eller noen andre har tenkt på at den burde skylles med jevne mellomrom. Både jeg og kreftsykepleieren var ganske så spente på om det kunne virke. Det gjorde det. Blod kom ut og væske gikk inn. Heldigvis.

Denne gangen får jeg immunterapi sammen med en type gift. Det kan gis i løpet av en dag, så det er litt lettere enn før.  Det rare var at allerede da jeg fikk saltvann før giftinfusjonen starta, ble jeg kjempetrøtt og sovna. Noe som i alle fall ikke var effekt av gifta jeg skulle få. Men kroppen og sinnet husker. Etter å være fylt opp av gift, føles det akkurat sånn, som å være fyllt opp av gift, som om huden strever med å holde kroppen på plass og som om det ligger ei tåke inni hodet. Jeg fikk beskjed om at jeg kunne få diarre, det har vært bivirkning til det jeg har fått før også, men jeg tenkte ikke så mye på det. Ikke før jeg natt til lørdag våkna av en slags boff fra mageregionen. Det boffet var plata som stomiposen er festa til, som løsna og dritt strømma utover hele meg og i senga som jeg skifta på tidligere på dagen. Dette var en fryktelig skittsjau! Jeg ble fryktelig lei meg og sliten som jeg allerede var, ble jeg liggende i senga til langt utpå dagen. Jeg fant etterhvert fram pillene mot diarre, og det hjalp, selv om trøtt- og slitenheta satt i hele lørdag.

I dag, søndag, har jeg bada igjen. Ingen ting er så effektivt for å få opp humøret som et kaldt havsbad. Frokosten var ferdig da jeg kom fra fjæra og etter det gudstjeneste med teksten om den fortapte sønn. Teksten som sier at det er plass for alle. Godt å være til stede. Men fortsatt kjenner jeg giftrestene i kroppen og håper de er ute igjen i morgen. Da er det jobb igjen.

Én kommentar

02.11.2016 kl.19:24

Kjære Guri. Jeg leser bloggen din jevnlig. Du deler raust av erfaringene dine og gir oss andre et glimt av hverdagen din. Det gjør inntrykk når du forteller om at du skal i gang med ny behandling. Høres utrolig tøft ut. Og det gjør inntrykk å lese at du både skal bade og gå på jobb, helt utrolig det og. Jeg vil ønske deg god bedring, hilser fra Nils også. Stor klem fra Reidun

Skriv en ny kommentar

hits