Komplikasjoner i tåka

Ferdig med Tromsø og UNN for denne gang. Jeg har ofte sagt at helsevesenet er fantastisk når det gjelder behandling, ikke fullt så god når det gjelder logistikk. Denne gangen var det ikke helsevesenets skyld at turen ble vanskelig.

Jeg dro hjemmefra onsdag morgen klokka ti over fem, videre med fly til Bodø en time senere og derfra fly til Tromsø ti over åtte. So far so good. Nydelig vær i nesten hele landsdelen, bare ikke over flyplassen i Tromsø. Der lå havskodda tett. Vi sirkla over flyplassen runde etter runde, til slutt gav flyverne opp og snudde nesa tilbake til Bodø. Ti over ti sto vi på flyplassen i Bodø igjen, og vi var mange. Beskjeden vi fikk var at vi måtte vente ved gaten til kaoskontoret i Oslo hadde ordna opp. De med gull- eller diamantkort ville bli prioritert. Samtidig sto de fleste og tasta på sine egne telefoner. Det varte og det rakk. Neste fly skulle gå 1240. Min CT-time var kl 1030. Jeg snakka med UNN og ble anbefalt å ta første mulige fly og komme rett til røntgenavdelinga når jeg kom fram. Det skjedde mange småting mens jeg venta. Jeg skulle faste, så humøret var som man kan vente når blodsukkeret var lavt. Og så nytter det jo slett ikke å være forbanna på skodda. Selv med lavt blodsukker vet jeg det. Jeg kom ikke med flyet som gikk 1240. 1515 gikk mitt fly. Og jeg vet hva jeg skal gjøre med dette. Jeg skal be de som forhandler med flyselskapene fra Pasientreiser at også deres passasjerer skal prioriteres på linje med edle metaller når slikt skjer. For det skjer jo innimellom og jeg antar at Pasientreiser er en av de største kundene. 

Men elendigheta slutta ikke der. Kofferten kom ikke. Jeg venta og venta og sto til slutt alene ved båndet. Jeg studerte nøye et titalls kofferter som sirkla med bandet, ingen var min. Grunnen til at jeg reiser med koffert er jo at jeg har en del nødvendigheter som stomiutstyr og bleier, i tillegg til at jeg ikke orker å løfte på kofferter mer enn nødvendig.

Jeg hadde lagt inn et gledespunkt på denne turen. Etter all organiseringen av helsevesenet ble jeg enig med min venninne at vi skulle gå på teater onsdag kveld. Hamsuns Landstrykere var målet. Jeg begynte å bli redd for at dette også skulle glippe, men jeg dro rett på røntgenavdelinga. Der ble jeg møtt av en utrolig hyggelig dame som tilbød time kl. ni om kvelden. Da begynte jeg nesten å gråte. Jeg fortalte om planene mine, hun leita l papirene sine og satte meg opp tll CT-time neste morgen. Det gjorde utrolig godt å bli tatt så godt imot og føle seg sett og forstått.

Denne gangen skulle jeg ikke være på gastrokirurgen som er "mi" avdeling, jeg skulle være på Dagkirurgen. Det nytter lite med dagavdelinger når man har vært tåkefast. Men gammelavdelinga stilte opp med det jeg trengte, først utstyr på ettermiddagen og deretter medisiner når kvelden kom og jeg kom på at jeg ikke hadde det heller. Sykehuset er fullt av snille, gode og omsorgsfulle mennesker!

Vi kom oss på teater og så ei fornøyelig forestilling. Og så er det så fint å ha noen å dele slike opplevelser med. Så jeg gikk inn i natta med godt humør og pågangsmot for neste dag.

På Dagkirurgen fikk jeg et langt papirskjema som skulle fylles ut. Jeg kan ikke forstå hvorfor det er sånn at jo mer informasjon som er lagra i datasystemet, jo lengre blir skjemaene som skal fylles ut. Jeg var jo fastende igjen, så jeg ble ganske sur for lite. Når jeg så fikk vite at det ikke skulle skiftes stent, rant det over. Jeg hadde ringt ens ærend for å spørre om stentskifte og fått det bekrefta. Det viste seg at det hadde vært satt opp, men tatt av programmet fordi det ikke hadde gått 10 uker. Det er helt riktig, men det er to uker til, og jeg ønska å spare hodet mitt for en ekstra narkose og hele meg for en ekstra sykehustur. Heldigvis ble jeg etterhvert hørt, så stenten ble skifta.

Jeg hadde fått vite at undersøkelsen skulle gjøres av en meget flink dansk lege. Så ble jeg henta inn til en svensk mann som jeg trodde kanskje var lege, men jeg forsto ikke helt. Han stilte vanlige legespørsmål, så jeg måtte spørre ham hvem han var. Joda, han var dansk, men hadde jobbe så mye i Sverige at han også kunne snakke svensk og hadde erfart at nordmenn forsto ham best når han snakka svensk. Endelig noe vi kunne le litt av. Undersøkelsen gikk greit, jeg kom bare litt sent i gang, så det ble umulig å få skvisa inn en samtale med kreftlegen. Jeg prøvde å få flytta meg til et senere fly. Umulig.

Fredag snakka jeg med kreftlegen på telefon. Dessverre er sykdommen fortsatt aktiv. Det er kommet til noe nytt i lever og metastasene i lungen har vokst noe. Så nå er det nye kurer med en ny sort medisin. Jeg ble lei meg for å få denne beskjeden. Jeg er lei meg for det fortsatt, men det er sånn det er. Det er fortsatt hver dag som gjelder.

Og kofferten? Den hadde vært på tur i Vesterålen på egen hånd og kom heim dagen etter meg.

5 kommentarer

Anne-Marie Gaino

27.09.2016 kl.08:10

God klem til deg, Guri. Du er tøff og det er fint at du deler ditt liv med oss. Ønsker deg alt godt 🌹

Liv Marie

28.09.2016 kl.16:17

For ein tur! Eg er imponert over kva du greidde med lågt blodsukker. Ingen rop og skrik. Ein burde vere frisk for å reise til sjukehuset i Tromsø, spesielt med tidlegflyet.

Så da er det på'n igjen med ny medisinering. Eg prøver å lære av deg å tenkje at kvar dag er ein dag å glede seg over. Lykke til, Guri, eg tenkjer på deg.

Liv Marie

Ann Helen F Jusnes

06.10.2016 kl.22:34

Kjære Guri. Utrolig hva du må gjennom. Tenker ofte på deg. Neste gang du er i Bodø og må vente på noe må du ringe, jeg bor 10 min å gå fra flyplassen, og innimellom er jeg her. Alt godt for nye utfordringer. Klem fra Ann Helen

Kjersti Grøvdal

07.10.2016 kl.10:13

Vi har det mer lettvint vi som bor i sentrale strøk. Heldigvis har du alltid vært ei tøff dame, Guri, og du har måttet bruke kreftene dine. Lykke til med nye medisiner, jeg tenker ofte på deg. Klem fra Kjersti

Helle

07.10.2016 kl.20:35

Kjære Guri. Så leit å lese :-( tenker på deg. Stor klem fra Helle

Skriv en ny kommentar

hits