Rekonvalesens krever tålmodighet

Det er søndag og himmelen har klarna opp og viser fram blåfarga si. De siste dagene har vært kalde, og mitt liv har stort sett befunnet seg på en sofa, på tur til en annen sofa eller på tur til eller i senga. Tirsdag dro jeg til Bodø. Jeg var innkalt til Tromsø til kontroll onsdag formiddag, og syntes det var best å dele turen i to for å slippe så mye sitting. Det var lurt. I Bodø var jeg på venninnebesøk, noe som alltid oppleves som givende. Man får en ekstrra energiklump og ekstra varme i hjertet av gode venner!

I Tromsø slapp jeg heldigvis å ligge på pasienthotellet. De hadde ikke skrevet noe om det i innkallinga, og jeg måtte få et sted å ligge siden jeg ikke kan sitte. Og er du først lagt i ei seng, så har du ei seng...

Neste dag ble jeg tatt inn på operasjonsstua og gitt narkose slik at de kunne undersøke framgangen. Og den er i hovedsak bra, sa Elena som er gynekolog, Jørn la vekt på at de nå er helt sikre på at det er frie render ift kreft. Hudlappen har i hovedsaken festa seg, men ikke aller innerst, slik jeg forsto det. Elena gav meg ei grundig forklaring. Ved nærmere ettertanke er jeg slett ikke sikker på om jeg noen gang har kunnet anatomien i bekkenet, og om jeg har kunnet det noen gang, så var det i 1978, det er ikke mye igjen av den kunnskapen, dessverre. Men de har lagt inn et kateter som jeg kan skylle gjennom to ganger for dag. Det er ikke tegn til infeksjon. De har fjerna stingene og hjemmesykepleien fortsetter å skifte bandasjer, for jeg kommer ikke til. Jeg reiste heim torsdags kveld uten å dele opp reisa, det var vel ikke det lureste valget jeg har gjort, jeg har hatt en del vondt og vært slapp etter dette,

Jeg blir ganske utålmodig av all denne ligginga. I mårra skal jeg prøve å kjøre litt bil, så får vi se.

Én kommentar

08.06.2016 kl.09:35

Beundrer ditt mot og styrke. I et slikt tilfelle ville vel de fleste ikke vært oppe av sengen. Kommer innom snart.klem fra Randi

Skriv en ny kommentar

hits