Stenten falt ut

Jeg skulle skifte sent fredag, for første gang på Gravdal. Jeg ble tatt godt imot på alle vis, lite venting og hyggelige folk. Stenten ble lagt inn og narkosen virket. Jeg kom hjem igjen på ettermiddagen, litt slapp, men ellers greit. Helt til jeg hadde spist middag. Da oppdaga jeg plutselig at jeg hadde tissa meg ut mens jeg satt til bords, helt uten å merke det. For meg er dette ikke vanlig. Jeg gikk på toilettet og da jeg tørka meg satt jeg med stenten i handa. Jeg har aldri sett en stent før, men jeg var ikke i tvil, det var stenten. Ja, ja. Det var fredag kveld, jeg var trøtt og la meg tidlig. Midt på natta våkna jeg og hadde vondt i høyre nyregebet. Etter å ha tenkt meg grundig om, ringte jeg sykehuset. De syntes jeg burde komme inn med en gang, jeg var ikke akkurat tungbedt. De tok bodprøver og CT og bestemte at jeg måtte få ny stent inn så fort som mulig. Det ble rekvirert ambulansefly og jeg skulle fortsatt faste. Jeg fasta, spiste bittesmå isbiter når jeg ble tørr i munnen, og ble surere og surere jo lenger utoverdagen det gikk. Stadig nye klokkeslett, nye pasienter de måtte ta først og deretter mekaniske feil. Jeg vurderte seriøst å dra heim, men vettet vant over følelsene, så jeg ble på sykehuset til langt på kveld. En av grunnene til at jeg ikke kunne få topp prioritert var at dette var paliativ behandling. Det likte jeg ikke å høre! Heldigvis for meg hadde en turist falt i fjellet og skada seg, så jeg kunne fly oppover med samme fly som ham. Etter noen morfindoser i løpet av dagen var jeg nok ganske rusa og fornøyd med å få fly og sov mesteparten av turen.

I Tromsø ble jeg vel tatt imot av en hyggelig lege (som riktignok hadde skrevet meg inn som tidligere avdelingsoverlege), men han gjorde jobben sin. Sammen med en like trivelig svensk sykepleier gjorde de mottagelsen trygg og god. Det gikk videre til urologisk avdeling, jeg snakka med anesteilegen som sa de kom til å gi meg ordentlig narkose, men da jeg vel var inne på operasjonsstua bestemte de seg for å gjøre inngrepet i lokalbedøvelse.  Jeg forstod ikke hvorfor og tror jeg prøvde å si noe, men fikk noe jeg sovna på for så å våkne og forbli våken gjennom hele inngrepet. Det var vanvittig ubehagelig.

Dette var midt på natta, jeg sovna ganske fort etter at jeg var tilbake på avdelinga. Hele søndagen ble jeg skjemt bort av personale som ikke visste hva godt de kunne gjøre for meg. De henta mat og ordna og pusla på alle vis.

Mandag morgen kom ingen med blodtrykksapparat og termometer, ei heller var det noe tilbud om frokost, så den henta jeg sjøl. Jeg sendte ei melding til dr. Johnsen, kreftlegen min, og spurte om han hadde tid til å treffe meg, det hadde han, og han kom og tok seg god tid. Visitten kom mens han var der, svært nyttig for meg. Da fikk jeg avklart både om den nye blodfotynningsmedisinen og at jeg kan starte med ny cellegift onsdag som planlagt.

Puh! Jeg orker ikke skrive hele historia om utskriving, det var nesten som om de hadde glemt jeg var der. Men jeg klarte i alle fall å bestille flybillett sjøl og rakk det om ikke akkurat i god tid, så rakk jeg det i alle fall.

For håpentlig sitter stenten der den skal de neste tre månedene.

Søndag ettermiddag gikk jeg en tur i sykehuset. Og da møtte jeg tilfeldigvis dr. Kjæve. Sammen med dr. Johansen har han høy stjerne hos meg. Begge har de fungert som min "fastlege på sykehus" og gitt en trygghet som har gjort det mye lettere å være på sykehus.

 

PS. For de som vet like lite om stenter og slikt som jeg gjør - urologen som gikk visitt søndag og er urolog eller i alle fall nesten - hadde heller ikke hørt om stenter som kom ut igjen.

Én kommentar

Harold H

30.06.2015 kl.15:57

Vi er mange som har vært urolig for deg disse dagene, gode tanker og bønner er satt i sving. Godt at du makter å skrive om dine alvorlige, men også underfundige tildragelser og opplevelser. Gode Guri; fortsatt godt mot. Det gleder meg stort over å høre at du igjen er kommet inn i det planlagte spor, som kan være til det bedre for helbreden. God klem!

Skriv en ny kommentar

Guri Ingebrigtsen

Guri Ingebrigtsen

63, Vestvågøy

Jeg er spesialist i psykiatri og jobber som avdelingsoverlege i voksenpsykiatrien på Nordlandssykehuset Lofoten. Jeg har også lang erfaring med politisk arbeid, var sosialminister i Stoltenberg 1 og ordfører i Vestvågøy kommune fra 1999 til 2007 (avbrutt av statsrådstida).

Kategorier

Arkiv

hits