Vi blør ikke saktere

Akkurat nå ønsker jeg meg at sykehuset her skal få fortsette med all akutt-tjeneste vi som bor her trenger. Jeg ligger i seng på kirurgisk avdeling og vet at min trygghet de siste dagene er knytta til at jeg vet at noen har vakt og kan faget sitt. Og det gjelder ikke bare meg, alle medpasienter jeg har snakket med kommenteret sykehusets eksistens og hvor godt vi blir ivaretatt her. Som sagt av mange: Vi blør ikke saktere! Det er mange argumenter, og jeg skal la dem ligge og bare si at dessuten ønsker jeg meg at sykehuset hadde et mer stabilt gjestenett. Kanskje er det en bagatell, men når man ligger her og håper at blødinga stopper, er det stor trøst i et nett som fungerer.

Hvorfor jeg er her? Tja, ny hendelse og ny erfaring. Mandag morgen var jeg i Bergen. Llike før jeg dro til flyplassen, oppdaga jeg at det kom blod i stomiposen. Jeg bytta pose og dro av gårde. Framme på flyplassen var jeg fryktelig trøtt og lurte på om det var forsvarlig å dra av gårde. Men jeg tenkte som så at det vil ta meg like lang tid å finne en lege i Bergen som å reise hjem, og skulle jeg svime av på flyet, så var jeg i alle fall ikke alene. På flyet var posen blitt full av elendighet og måtte skiftes. Doene på Widerøflyene er ikke akkurat romslige, men det gikk greit. I Bodø ringte jeg til Lofotleger (som fastlegekontoret mitt heter). De hadde lunsj. Det var kort ventetid i Bodø, så jeg venta til jeg var hjemme og kom meg inn til fastlegekontoret. Det tok en times tid før det ble min tur å komme til luka, men jeg kom inn, fikk tatt prøver og ble sendt rett til sykehuset. Vi var enige fastlegen og jeg, det var tryggest sånn. Da visste jeg at blodprosenten var synkende og blodfortynningsmålet var alt for høyt. Senkninga var i orden. På sykehuset ble jeg tatt hånd om straks og var undersøkt og prata med før jeg visste ordet av det. Og jeg fortsatte å blø. Neste morgen var blodprosenten enda lavere og jeg fikk tre poser blod, så nå ligger jeg her med annen manns blod i årene. Blodet er ikke lenger alt for tynnt, blodprosenten er på tur opp, og det ser ut som om jeg kan skrives ut i mårra. Tenk hvilken glede det er å ha et lokalsykehus, og hvilken glede det er at jeg har kommet meg igjen.

Så da kan jeg gå tilbake til Bergen. For flere måneder siden inviterte min gode venninne til Festspill og A-mollkonsert. Tusen, tusen takk, svarte jeg, med mine vanlige forbehold om at helsa ikke er helt til å stole på. Jeg fløy til Oslo onsdag kveld, besøkte venninne der også, og satte meg på toget til Bergen neste formiddag. Jeg har ikke tatt Bergensbanen på dagtid før, og etter å ha lest Jan Guillous bok om bygginga av den, hadde jeg lyst til å se. Setet mitt var riktignok mot fartsretningen, men vakkert og vel verd var det. Jeg ble tatt godt imot, nå har jeg kjørt med bybanen og med bil, sett min venninnes oppvekststeder og Edvard Griegs hjem. Vi var så heldige at han som skulle holde konsert der litt senere, satt og øvde. Vakkert! Og så Gammelhaugen - Christian Michelsens hjem - som senere er blitt bolig for kongefamilien når de er i Bergen. Flott å se, huset er interessant og parken er nydelig. Og tror dere ikke at jeg fikk med meg et bryllup, eller rettere sagt en del av et bryllup i venninnas oppvekstkirke, vi rakk akkurat en salme og velsignelsen, og det kan man jo ikke få for meget av. Og hun hadde helt rett, det var ei nydelig kirke, men jeg husker ikke hva den het. Jeg kan ikke beskrive konserten i Grieghallen. Zibelius 7. symfoni, Nørholm og Nordheim og til sist A-mollkonserten. Tonene sitter fortsatt i hodet, for en kjempegave jeg fikk. Tusen takk!!

En dramatisk slutt på reisen, ja, ja, men jeg fikk oppleve mye på få dager. I tillegg har jeg konstatert: Vi blør ikke saktere!

3 kommentarer

Edel Larsen

11.06.2015 kl.11:59

Heia Guri :)

Du e ei tøff berta !!

Du har tross din sykdom stor, stor livsvilje og pågangsmot :)

Det som gjelder er å gjøre så godt en kan og jeg vil si at det norske helsevesen er flott !!

Om du vil kan du lese min blogg. Den heter trachestomilivet.blogg.no

Med vennlig hilsen Edel Larsen. Lofoten jente som bor i Salangen.

Øistein Glømmi

11.06.2015 kl.15:41

Håper blødningen stanser og orsaken ikke er for ille

Harold H

13.06.2015 kl.09:41

Gleder meg på dine vegne at du klarer å få med deg så mye positivt og opplevelsesrikt - midt i all plage og strev. Du er bare helt utrolig!

Skriv en ny kommentar

Guri Ingebrigtsen

Guri Ingebrigtsen

63, Vestvågøy

Jeg er spesialist i psykiatri og jobber som avdelingsoverlege i voksenpsykiatrien på Nordlandssykehuset Lofoten. Jeg har også lang erfaring med politisk arbeid, var sosialminister i Stoltenberg 1 og ordfører i Vestvågøy kommune fra 1999 til 2007 (avbrutt av statsrådstida).

Kategorier

Arkiv

hits