Et umulig dillema

Ruskevr og innesndag. Helene er reist, hun skal p fylkestinget. Det kjennes alltid litt tomt nr hun drar, men du verden s glad jeg er for at hun er i aktivitet og full av tanker om framtida.

I gr s jeg Per Fuggelli og Emilie p Lindmo. Tankevekkende. Jeg vet s godt hva de snakker om. Jeg kjenner den forferdelige flelsen av f vite om at man er syk og s den lange perioden der man faktisk blir vant til vre det. Per har hatt sin kreft i fire r. Han ser fortsatt godt ut, og han deltar fortsatt sterkt i verden. Han har alltid hatt en tydelig stemme. Sykdommen gjr at enda fler lytter. Kanskje er det slik at skremmende sykdom faktisk gir pondus om man bare vil bruke det? Jeg ser p de mange tilbakemeldinger jeg har ftt bde p bloggen og etter at Lofotposten n hadde et stort oppslag om meg. Mange takker for penheten, for at jeg vil dele. Mange peker p at jeg er sterk. For meg er det meningsfylt dele. Jeg har alltid vrt en pen person. ikke dele frer nok oftere til skam. Kreft er en hederlig sykdom. Det er vanskeligere dele psykisk lidelse, rusmisbruk eller at man blir mishandlet. Ikke all lidelse ker pondusen.

P Lindmo i gr ble jeg aller mest grepet av Emilie. Hun som hadde valgt gjre den lille ssterens korte liv s rikt som mulig. Jeg fr trer i ynene av tenke p det. Hun var usentimental og konkret i mten hun fortalte om hva hun hadde gjort. Jeg flte meg aldri som en titter inn i hennes liv, bare s glad for hre om at ei ung jente gjr sterke valg.

Hvis det er slik at alvorlig sykdom gir sterkere stemme, gir det ogs et ansvar. Hva skal stemmen brukes til? Min far var p besk hos en eldre slektning som l for dden. Han kom rystet hjem og fortalte at denne slektningen var mest opptatt av prisen p smr. Det er ikke lett g inn i ddens posisjon, det er ikke lett slippe det man har vrt opptatt av i livet. Denne historia gjorde inntrykk p meg da pappa fortalte den, den dukker fortsatt opp. Jeg tror det er fordi den rommer et umulig dillema.

2 kommentarer

24.02.2013 kl.23:00

Fikk ikke sett Lindmo, men tror du har veldig rett i at sykdom som en fronter slik som Fuggeli og du gjr kan gi styrke og vekke tillit hos de som hrer/leser. Det om faren din og smret tror jeg ogs er s viktig ha med seg i mte med dden. Jeg har ofte opplevd at folk som ligger for dden ikke har noe alvorlig snakke om, enten de n ikke har det eller vil det, og heller vil snakke om banale ting i livet.. som smrpriser. Og jeg har tenkt at det er greit. gi et medmenneske sjansen til snakke er en ting, men si at det er ndvenig for eteller annet er no jeg hvertfall ikke vil. En gang i studietiden hadde jeg en samtale med en dame som var alvorlig syk. Hun ville snakke om barnebarnet som danset latinamerikansk dans..og det gjorde vi. Det ble en fin samtale. Jeg husker fortsatt fargen p de kjolene barnebarnet danset i. Det viktigste i det vi snakker om foran alvorlige ting er vel ikke vre overfladisk, men trre ta livet svel som dden p alvor. nsker deg en god uke!

Laila Horn

25.02.2013 kl.22:43

Det er givende lese din blogg, Guri - fordi du setter s realistiske ord p den skremmende store Kreften...

Jeg skulle gjerne blogget om psykisk vanskelige dager, men jeg tror at jeg da ville blitt stigmatisert-- at jeg for alltid ville skremme bort mulige arbeidsgivere... og det har jeg ikke rd til - i min sken etter jobb...

Du viser din styrke og svakhet, og er for oss andre p en mte en kanal for vre egne tanker rundt vr egen srbarhet...

Takk for deg, Guri

Sender deg gode tanker :-)

Skriv en ny kommentar

Guri Ingebrigtsen

Guri Ingebrigtsen

60, Vestvgy

Jeg er p det nrmeste ferdig spesialist i psykiatri og jobber for tiden p Nordlandssykehuset Bod, Psykiatri p rehabiliteringsavddelinga. Skal tilbake til Nordlandssykehuset Lofoten og arbeide med psykiatri der s snart helsa og spesialiseringa tillater. Jeg har ogs lang erfaring med politisk arbeid, var sosialminister i Stoltenberg 1 og ordfrer i Vestvgy kommune fra 1999 til 2007 (avbrutt av statsrdstida).

Kategorier

Arkiv

hits