E grua!

Søndagsstille. Hadde tenkt meg i kirka i dag, men verken Stamsund eller Hol hadde gudstjenester, og de andre ligger litt for langt unna i forhold til den tida jeg hadde til å kjøre.

Jeg gruer meg intenst til ny operasjon. Det koster litt mer for hver gang. Nå er det litt over et år siden jeg fikk påvist tykktarmskreft. For et år siden var jeg i sjokk og ville inn på sykehuset fortest mulig. Denne gangen sa jeg at jeg ville gjennomføre ferieturen til Spania først. Den hadde jeg planlagt over lang tid og den angikk flere enn meg. Sol, varme og fri ville gi tiltrengte krefter til operasjonen. Det gjorde vel at jeg blir operert ei uke seinere enn det jeg ellers ville vært. Tror ikke det har så store konsekvenser. Helsevesenet hadde jo tid til å vente tre uker over ventelistegarantien i fjor, da jeg mentalt sett absolutt ikke tålte å vente. Nå gruer jeg til alt. Jeg gruer til å komme tilbake til sykehuset, jeg gruer til å våkne fra operasjonen og være svak og ha vondt igjen. Jeg gruer til å gå med små skritt til postkjøkkenet og streve med å bære maten inn på rommet. Jeg gruer til å være overgitt til andre menneskers bestemmelse. Og jeg gruer fordi jeg innser at jeg må være underlagt andre menneskers bestemmelse, dette kan jeg ikke klare sjøl.

Vi er kommet heim. Hagen er praktfull og overgrodd i løpet av to uker! I går var første sommerdag, jeg luka halve jordbærlandet (som knapt nok er et land, ikke en gang et bed, tror jeg) og ser at kvannen har kverka mange av plantene, så jeg må få tak i nye planter og få dem i jorda før jeg drar. 

Vi reiser med hurtigruta i morgen kveld. Det gruer jeg ikke til. Da får Nils med seg bilen og kan komme seg i mellom mens han er i Tromsø og kan kjøre heim når han vil. For det er ikke så artig å være pårørende heller. Helse Nord argumenterte mot at vordende fedre skulle få betalt reise og opphold i forbindelse med fødsler fordi kreftpasientenes pårørende ikke får det. Det gjorde meg forbanna. Da skjønner de lite om farsrolle og fødsel, og selv om kreftpasientenes pårørende burde få dekket sine utgifter, er det urimelig overfor oss som kreftpasienter å argumentere slik. Kostnaden ved et mer spesialisert helsevesen skyves over på pasientene. Det er det de bør si!

Alle kan se at jeg er sur og negativ i dag. Det er sånn jeg blir når jeg gruer meg.

4 kommentarer

May Jakobsen

17.06.2012 kl.16:25

Kjære Guri.

Jeg tenker svært ofte på deg. Do og flere andre kjente med kreftdiagnoser er med i aftenbønnen hver kveld. Du er heldig som har Nils, og dere er kjempeheldige som fikk beholde Helene etter 22.juli. Sammen klarer der nok denne bøygen også. Lykke til.

Unni

17.06.2012 kl.17:11

Det er lov å være sur og vanskelig,- bare vær det. Og det er lov å grue seg til operasjonen. Fint at du SIER det og får det ut! Tenk på at om noen dager er det iallfall over, og da går det oppover.Det er så bra at du har trent, fått krefter og sunne solvitaminer på forhånd.Det vil du profitere på etter operasjonen. Klem fra Unni som skal sende masse energitanker til deg/dere denne uken!

Hill Marta Solberg

17.06.2012 kl.22:52

Gode Guri.

Du er ærlig om dine følelser, det tåler vi alle, og det er viktig for deg!! Håper dere får en behagelig reise, da er det sikkert lettere å komme fram. Tenker mye på deg og det du har foran deg. Lykke til, du ei tøff dame som greier denne bøygen også!

Klem fra HM

Helle

17.06.2012 kl.23:11

Krysser fingre og sender varme tanker.

Skriv en ny kommentar

Guri Ingebrigtsen

Guri Ingebrigtsen

60, Vestvågøy

Jeg er på det nærmeste ferdig spesialist i psykiatri og jobber for tiden på Nordlandssykehuset Bodø, Psykiatri på rehabiliteringsavddelinga. Skal tilbake til Nordlandssykehuset Lofoten og arbeide med psykiatri der så snart helsa og spesialiseringa tillater. Jeg har også lang erfaring med politisk arbeid, var sosialminister i Stoltenberg 1 og ordfører i Vestvågøy kommune fra 1999 til 2007 (avbrutt av statsrådstida).

Kategorier

Arkiv

hits