Minnehøytid

Jeg kommer rett fra minnehøytideligheten nå. Et sted for tårer, tanker, vilje til liv og beundring. Beundring av en konge som får meg til å kjenne inn i hjertet at han er en konge med hjerte for sitt folk. Beundring av en statsminister som har stått fjellstøtt i en måneds vanvittig sorg, og som klarer å mane oss alle til å være der for hverandre i den hverdagslige sorgen samtidig som han utfordrer oss som vårt eget verg mot vold. Et nesten stappfullt Oslo Spektrum er en sterk opplevelse i seg sjøl, det føles som om det må ligge et hav av tårer der nå. Nils sier han syns kongens tale var det flotteste og Bjørn Eidsvågs "Eg ser" det sterkeste. Jeg vet ikke. Jeg tror opplevelsen vil svinge mellom de forskjellige innslagene. Kanskje var filmen fra de ulike religiøse lederne det jeg opplevde som mest trøstende og kanskje var det trøst jeg søkte i dag.

Med meg i tankene inn i minnestunden hadde jeg også min venninne som ligger på sykehus og er alvorlig syk. De spilte også hennes musikk. Det er mye tungt og ondt denne sommeren. Viktigst for oss er det likevel at vi fikk Helene levende tilbake fra de onde tilfeldigheters spill og at jeg fortsatt behandles med sikte på å bli frisk.

Mange av dere gjør dagene våre lettere med hyggelige innspill, kaker, blomster, hilsener - vi har ikke klart å takke ordentlig for noe av det, vit at vi er utrolig glad for alle tanker av både materiell og immateriell art. I dag var det svoger Otto som sto opp i otta for å komme inn til Oslo og hilse på oss. Hjertevarmende!

3 kommentarer

Hans Otto

21.08.2011 kl.19:36

Hei alle tre!

Vi har sittet og sett på minnemarkeringen her på tv, og det var en sterk opplevelse, varmende, tungt, vakkert, trist på en gang. Kan bare prøve å forestille oss hvordan det var for dere som var der, og som står så tett opp i det hele. Vi tenker mye på dere, og ønsker dere alle tre alt mulig godt i disse vanskelige tider. Det var flott at dere alle fikk være med i dag, håper det gjorde godt.

Varme hilsner fra Ellen og Hans Otto

randi H Nilsen

21.08.2011 kl.22:52

Kjære dere tre.

Har lest om turen til Utøya og syntes det var sterkt at du Guri var med. En meget fornuftig beslutning som vanlig. I dag har vi fulgt med på minnemarkeringen. Kongen og statsministeren sine taler tror jeg gikk rett til hjertet hos oss alle. Ord til ettertanke. Talen til departementsrådets representant var også meget god. Det har i dag som tidligere vært tid for tårer. Det var sterkt da alle som er gått bort ble vist med bilde og navn.

Håper at dere tre får hvile godt og bare være der for hverandre. Masse klemmer fra Randi og Arne

Nils Kaltenborn

22.08.2011 kl.18:04

Så er jeg kommet hjem igjen etter tre uker i Østerrike, og har nettopp gjennomgått hele bloggen din - det har tatt over en time. Kasnskje blir det etterhvert en bok om juli 2011 og tiden nærmest etter?

Selv fikk jeg vel nærmest sjokk da jeg ved hjemkomsten slo på TV-en og fikk se et lite bilde av først en person på skjermen, senere flere, med en monoton stemme som leste opp navn og alder. Har det skjedd enda en katastrofe??? Heldigvis, tenkte jeg vel, da det viste seg å være "bare" en ny minnehøytidelighet. Jeg hadde jo sett Helene og Nils gå inn til den første, søndag 24. juli i Oslo domkirke.

Så til hovedtemaet: Det er jo etter måten ikke gått så verst med deg så langt! Men jeg husker jo mitt første (og hittil eneste, heldigvis) sykehusbesøk i Stavanger i 1943. En barsk overlege så strengt på meg og sa: Ti stille, det er vi voksne som skal snakke! Åtteåringen syntes jo det var hans sykdom, og det burde jo gi tale- og spørsmålsrett. Nå bekymrer det meg ikke så lite at selv du som er lege selv, får et såpass uklart forhold til egen sykdom og plan for behandling.

At det går dårlig med hav-badingen synes jeg du kan leve godt med. Sist jeg badet frivillig var i Middelhavet i 1999 (men jeg har faktisk falt i vannet ved rene uhell et par ganger senere). Og det med kabalene forstår jeg veldig godt. Selv har jeg valgt en mere moderne form: Sudoku.

Rettferdighet er dessverre ikke noen menneskerett. En musikk-kjenning (han er ansatt i en arbeidstakerorganisasjon) uttrykker seg slik: Det finnes ingen rettferdighet, bare det vi til enhver tid blir enige om. Jeg lurer jo på om jeg skal føle skyld over at jeg ikke har vært på sykehus på 68 år og at ingen skyter på meg. Men det gjør jo ikke situasjonen bedre for de uheldige?

Stå på - skriv mere - dette går sikkert bra!

Hilsen også til Helene og den første Nils, fra den andre Nils!

Skriv en ny kommentar

Guri Ingebrigtsen

Guri Ingebrigtsen

60, Vestvågøy

Jeg er på det nærmeste ferdig spesialist i psykiatri og jobber for tiden på Nordlandssykehuset Bodø, Psykiatri på rehabiliteringsavddelinga. Skal tilbake til Nordlandssykehuset Lofoten og arbeide med psykiatri der så snart helsa og spesialiseringa tillater. Jeg har også lang erfaring med politisk arbeid, var sosialminister i Stoltenberg 1 og ordfører i Vestvågøy kommune fra 1999 til 2007 (avbrutt av statsrådstida).

Kategorier

Arkiv

hits