Katastrofepsykiatri og lokalsamfunnsmodellen

I 1987 arrangerte lofotpsykiatrien et seminar om katastrofepsykiatri. Vi presenterte en modell for hvordan store ulykker og katastrofer burde håndteres og kallte modellen "lokalsamfunnsmodellen". I dag har jeg brukt litt tid for å se om jeg noen gang publiserte noe om dette. Det har jeg i så fall bare gjort i foredrags form. Men jeg skriver om det nå, fordi jeg lå og tenkte på det i natt. Det er rart å møte egne tanker som virkelighet 24 år etterpå. Katastrofepsykiatri har alltid vært en del av faget mitt som ligger mitt hjerte nært. Like etter at vi var kommet tilbake fra Tromsø satt jeg sammen med Nils og gikk gjennom hvordan jeg ville lagt opp arbeidet etter Utøya ut fra den måten vi tenkte på for lenge, lenge siden.  

Det fantastiske er at alt har slått til. Helene ble møtt av hjemkommunen sin. Rådmannen, kommuneoverlegen og en representant for psykiatrien var på flyplassen, ønsket henne velkommen tilbake og hadde med en nydelig blomsterbukett. I tillegg fikk hun et telefonnummer hun kunne ringe slik at hun hadde noen hun kunne snakke med. Hun bor jo både her og i Bodø, og også i Bodø hadde hun fått samtaletilbud. Selv sier hun at det er fint å ha noen å snakke med som bare er der for henne. For meg som mor er det en stor lettelse at jeg kan være bare det.

Nå er vi alle sammen invitert til Oslo og Utøya. Jeg kjenner at det gjør godt å tenke på at jeg kan få se stedet på ordentlig. At det også kan blir godt å møte andre foreldre som har vært oppi samme grufulle situasjon. Det er smertefult å tenke på dem som var i samme situasjon, men som ikke fikk sine barn heim, jeg tenker mye på dem og gråter. Ingen kan fjerne denne smerten, ingen kan ta denne sorgen fra dem. Å miste sitt unge voksne barn, er det største av alle tap. 

Overlevelseseskyld er et av de symptomene vi ser etter ulykker der noen omkommer, men ikke alle. Jeg kjenner av og til på det, jeg fikk beholde min datter. Fordi jeg har arbeidet med denne type problemstillinger, har jeg også tenkt på hvordan jeg kan møte nettopp denne følelsen. Mitt eneste svar er: Livet er urettferdig i seg sjøl, ønsker vi rettferdighet, kan vi kanskje skape en litt mer rettferdig verden gjennom politisk arbeid.

Så ble det en blogg som ikke handla om kreft, men om et forbedra helsevesen og fortvilelsen over 22.7.

9 kommentarer

Ann Merete Brekken

18.08.2011 kl.17:46

Når eg leser bloggen din kjenner eg kor stolt eg er av å arbeide i vestvågøy kommune, rus og psykiatritjenesten:). Så glad for Helene ble tatt så godt imot. Skulle gjerne lest det du ha skrevet for 24 år siden.:).Å det er viktig at du får være mammaen hennes oppi det hele.

Jeg kan ikje si god tur sørover, men kan si ta vare på dere selv, og de andre der nede. Blir nok tøft å gjenoppleve ting for Helene men samtidig kan det være god terapi. Varm klæm til dere alle:)

Ann-Helen F Jusnes

18.08.2011 kl.18:57

Hei Guri! Husker godt det seminaret, og har hatt bruk for det vi lærte der.. og som den gang var ganske nytt....mange ganger. Så godt å høre at dere opplever at dette fungerer, og at du også personlig kan dra nytte av den fagkunnskapen du har.Da jeg var i Trondheim kjøpte jeg bladet Sorgenfri på gata, et blad som handler om de som har det ekstra vanskelig i samfunnet og som f.eks narkomane selger og får noe av inntektene av . Vel, i dette bladet stod det en setning som jeg har grunnet på siden jeg leste den:" If you are going throuhg hell, keep going". Det var Winston Churchill som sa dette da han stod foran 2. verdenskrig. Det er meget tøffe ord, men egentlig så utrolig sanne... og faktisk ganske håpefulle....Keep going, jobb politisk, dyrk kjærligheten, se de små gleder. Godt å lese ordene dine.Ann-Helen

Helene Kaltenborn

18.08.2011 kl.19:26

Kjære mamma.

Naturlig nok rørte dette innlegget meg. Faktisk i så stor grad at jeg ikke klarte la være å kommentere. Livet er knallurettferdig, og det må vi leve med. Dessverre. Å snakke om det som skjedde 22. juli har ikke vært noe problem så langt. Stort sett ikke det å være alene med minnene og tankene heller. Men jeg klarte ikke å holde tårene tilbake da jeg leste dette innlegget. Heldigvis er det ikke så mange folk på flyplassen i Bodø akkurat nå. Det er fælt å tenke på urettferdigheten, men godt å lese dine tanker, og egentlig artig at dine tanker for så mange år siden nå er med på å hjelpe meg så mange år senere, selv om du nå bare er mamma, en knakandes god mamma!

Hill-Marta Solberg

18.08.2011 kl.20:31

Kjære Guri,NIls og Helene.

Tenker mye på hva dere skal gjennom den kommende helga. Det blir sikkert både sterke opplevelser og viktige stunder å dele. Godt å lese det dere skriver, både Guri og Helene. Den urettferdighet man kan møte med meninger og politikk går det å kjempe mot, mens den urettferdighet som selve livet iblandt kan by på, er av et annet slag.Det er som Helene sier, den må man leve med. Da er det godt at dere har hverandre.

Klem fra HM

Elisabeth

18.08.2011 kl.21:23

Kjære Guri.

Det var sterkt og rørende å lese Helenes kommentar i kveld. Jeg husker godt en samtale vi hadde etter Brønnøysundulykka, Guri. Du hadde fulgt Gro Harlem Brundtland i møte med pårørende, og du var så imponert over hennes profesjonalitet i kombinasjon med et sterkt mennesklige nærvær. Denne samtalen sto så klart for meg da jeg leste innlegget ditt i kveld. Husker du? Den samme Gro har jo også vært så tilstede nå, så mange år etter.

Godt å høre om dine lange linjer. Jeg tenker at de linjene må gi deg en god ankring til din egen personlige styrke og kompetanse når du skal møte fortellingen om det forferdelige som skjedde på nytt - så nært.

At dere får reise til dette møtet sammen er godt. At andre må reise uten barnet sitt er ondt.Jeg ber om at reisen til Utøya og møtene med mennesker og fellesskap der denne helga skal kunne bli til hjelp for dere alle.

Hilsen Elisabeth.

Uffe Kronborg

18.08.2011 kl.21:47

Kære Guri

En stor og varm hilsen fra Danmark! Du og Nils og Helene har været meget i mine tanker de sidste uger. Jeg var på vej hjem fra ferie i Kroatien d. 22. juli, da jeg på tysk radio hørte om katastrofen - og hurtigt gik mine tanker i retning af, om Helene måske var med der. Fik senere bekræftet dette, men at hun berget sig. Vi måtte efterfølgende købe nyt TV, så vi nu kan se 3 norske kanaler. Jeg er stolft over, at jeg i hvert fald i en periode af mit liv har fået lov at være norsk og lofoting!

Så har i denne uge blevet tipset om din blogg - vidste ikke om det nye kræftforløb - og jeg har læst alle dine indlæg igennem. Lider med dig på afstand. Skulle gerne komme forbi med en æske chokolade som sidst! Men det bliver vanskeligt.. Til gengæld vil jeg be for dig og dine. "You'll never walk alone!" - eller med et gammelt dansk udtryk: Gud i vold!

Med klem og varme tanker fra Uffe - som har flyttet igen og nu stortrives som sognepræst i Ansgars Kirken i Aalborg

Tord Dale

18.08.2011 kl.22:24

Hei Guri (og Helene)

Takk for at du delte dette. Eg håpar det kan bli bra å sjå Utøya og møtast i Oslo.

Mange varme tankar.

Tord

Vebjørg Hagene Thoe

18.08.2011 kl.22:59

Det var dumt at du dropper ut av badinga nå - men kanskje du begynner igjen hvis havet varmer seg opp litt? Vi savner deg iallfall i fjæra, havfruene i nabolaget. Turen til Oslo nå blir sikkert en god opplevelse, selv om det også blir vanskelig. Ikke slit deg ut iallfall - og kan hende pappaen kan være med til Utøya akkurat denne gangen.

Din erfaring med kriser vet jeg mye om, for jeg har sjøl fått merke din omsorg. Jeg håper virkelig de som skal være der for dere vet hva de holder på med, og at ungdommene og foreldrene kan kjenne lindring av varmen fra andre mennesker. Ha en god helg - og vi sees snart i fjæra tror jeg!

randi H Nilsen

18.08.2011 kl.23:04

Kjære Guri

Varme og gode tanker til deg og Helene som har og uttrykker en styrke mange vil ønsket å ha maken til. Vil ønske deg, Nils og ikke minst Helene god tur.Tenker på dere hver dag og på det dere skal møte sammen.

Masse klemmer til dere tre.

Skriv en ny kommentar

Guri Ingebrigtsen

Guri Ingebrigtsen

60, Vestvågøy

Jeg er på det nærmeste ferdig spesialist i psykiatri og jobber for tiden på Nordlandssykehuset Bodø, Psykiatri på rehabiliteringsavddelinga. Skal tilbake til Nordlandssykehuset Lofoten og arbeide med psykiatri der så snart helsa og spesialiseringa tillater. Jeg har også lang erfaring med politisk arbeid, var sosialminister i Stoltenberg 1 og ordfører i Vestvågøy kommune fra 1999 til 2007 (avbrutt av statsrådstida).

Kategorier

Arkiv

hits