Nu e det nok!

Så er den offisielle nasjonaldagsfeiringa over for denne gang. Helt privat starta Gry og jeg med nasjonalbad halv ni i morgest. Livgivende! Vi hørte Prebens fantastiske hyllest til selvbeherskelsen. En av de flotteste 17.maitaler jeg har hørt. Nils og jeg bekransa statuen over de falne ved kirka. Jeg hadde funnet fram Dagmar Blix´ minnekvad for dei falne i Hol og leste tre vers derfra:

Må ei våre hjarto banke?

Må ei gråten sprenge på?

Alt det gode i  vår tanke,

kjærleik varm i hjartekrå

ber vi fram på denne måten

til dei kjære, unge landsmenn,

dei som seig i kav med båten

dei som fall for falske ransmenn.

For vår fridom livet gav dei

som gjekk støtt på farleg veg.

Ein gong dei med runde kinn

sat på kjærleg moderarm,

gjekk her heime ut og inn,

leika seg i stova varm.

No er desse minne kjære

fagre perler i vår tanke,

dei vil gjennom sorga bere -

lyse for oss - reine blanke.

Denne hjartegode gjenta

smilande og frisk og glad, -

bråe døden henne henta.

Desse gilde, staute gutar,

fostra her ved fjord og nutar, -

der på vide ville hav

fann dei så våt ei grav

midt i fagre ungdoms sumar

No vi fletter minneblomster

til en krans om våre døde.

Jeg falt helt for disse versene, og visste at jeg kunne klare å lese, så sa Nils det som skulle sies og forklares, som bandt sammen skjebnen til de vi vanligvis minnes og de 77 vi mista i fjor.

Prost Ann-Helen hadde en flott preken. Jeg var glad hun speiselt framhevet Leah som er kasta ut av landet og de ungene som opptar mange av oss. 

Deretter var det kaker og kaffe og hyggelig prat på skola. Været var fint og dagen ble riktig bra. Men Leknes og borgertoget klarer jeg ikke være med på i år. De klarer seg også godt uten meg!

I mårra er det 17.mai. Som den gode kulturkonservative damen jeg er, skal jeg sjølsagt feire dagen. 

Så har jeg fått spørsmål om 19.mai som er min bursdag. Hvis noen har lyst å komme innom, er det hyggelig! Helt fram til kl 1800, etter det skal jeg hvile meg litt før jeg får mat av naboene. Når jeg blir så gammel som jeg blir nå, er det nok ikke mange som tror jeg kan koke lenger. Sannheten er at jeg gjerne lar naboene koke, de har alltid vært habile kokker og jeg har ikke den uendelighet av energi som jeg bruker å ha. Til høsten, når jeg vet litt mer om egen helse og rettsakstyret ligger bak oss, da lager jeg en ordentlig feiring slik som vi pleier i Ytre Stamsund.

Et par dagers opphold pga datterbesøk. Hyggelig er det, men Macen ble fullstendig okkupert. Det får gjerne skje, det er hyggelig med en datter i huset.

I kveld er jeg i dårlig form. Fikk fryktelig ondt i ryggen i dag og klarte ikke sitte hele formannskapsmøtet. Det går litt bedre etter at jeg har ligget i putehaugen i sofaen og hekla. I mårra skal jeg reise til Bodø med nattflyet i forbindelse med jobben. Det blir tidlig det, men det går vel. Antar at både smerter og dårlig humør henger sammen med den kommende kontrollen. Jeg håper det er sånn!

Etter det kommer i alle fall en velfortjent spaniatur. To uker i Torrevieja i Tone og Oddbjørns hus sammen med mann, søster og svoger. Det gleder jeg meg til!

Snøen fortsetter å male verden hvit og kald. Heldigvis smelter den like fort som den lander.

Jeg kjenner godt at det er bare en og en halv uke til kontroll. Jeg tenker mye på det og jeg har mange små ondter. Det er alltid sånn før kontroll, men det er like ordenlig skremmende hver gang.

Jeg trener, bader, rydder sykler og tenker på kontrollen. Nå tenker jeg også litt på en kommende 60-årsdag. Den skal ikke feires på vanlig vis, det orker jeg ikke. Men jeg kan ikke hoppe over den og litt kake og formiddagskaffe tror jeg det blir. Jeg tenker og tenker.

Helene har vært heime. Hun er i full fart med å arrangere et AUFskolering i Svolvær. Det er godt å se henne i farta i heimlige strøk. Disse ungdommene imponerer meg! De er så flinke til å holde fokus og huske på at det å forandre verden er noe av det vi alltid skal holde på med.

Jeg kom hjem litt sliten etter lunch til lunch seminar i Henningsvær. Vi har jobba med fornyingsprosessen i nordlandspsykiatrien. Jeg tror det er fjerde gangen jeg er med på planlegging om framtida for lofotpsykiatrien. Denne gangen har jeg stot tro på at vi skal få til noe av det vi snakker om. Ambulerende team, større tilgjengelighet og bedre samarbeid med de kommunale tjenestene, er stikkord. Og jeg tror vi skal få det til! The times they are a´changing! skrev Bob Dylan. Ja, heldigvis.

I rettsaken kasta en bror en sko mot gjerningsmannen. Jeg hadde helt sikkert klappa, jeg også, hadde jeg vært der.

Psykiatrien i Nordlandssykehuset moderniseres. I mårra skal det lille teamet jeg er en del av på utfart for å komme med gode forslag om hvordan vi kan lage akutteam i Lofoten på en god måte. Det tror jeg blir spennende. Vi var i Henningsvær for to år siden også, det var meget bra. 

Jeg er så uendelig glad for den jobben jeg har. Det er så absolutt bruk for meg der. Og jeg har alltid elska faget mitt. Hvis det var sånn at Churchill var født til å være statsminister i krigstid, så tror jeg at jeg er født til å drive med psykiatri helt uavhengig av krig og fred. Det er ikke noen dårlig mening med livet.

Jeg ser at mange mener at psykiatrien kommer i miskreditt på grunn av det som skjer omkring gjerningsmannen. Jeg syns ikke det er rart at det er vanskelig å finne diagnose for ham. Det er tilregnelighetskriteriet som er det vanskelige i en saken. Og jeg mener vi må forandre straffeloven. For det å ha psykosediagnose skal ikke frita folk for ansvar der sykdommen ikke er grunnen til lovbrudd. Jeg kjenner jeg hisser meg opp over dette. 

Min venninne sa til meg i dag at jeg burde be om second opinion på et annet sykehus. Hun syns ikke Tromsø virker helt dedikert når det gjelder meg. Det kan hende hun har rett, men jeg er ikke sikker på om jeg orker. Det blir veldig mye konsentrasjon om sykdom. Jeg vil stole på at de gjør det rette og nødvendige sånn at jeg kan konsentrer meg om det jeg kan. Vi får se når jeg har vært til kontroll nå i mai. Kreften kryper inn mellom ørene i tillegg til de stedene der den er fra før.

Helt siden 22.7. har jeg opplevd ei ny side hos meg sjøl. Bare noen snakker om Utøya, så renner tårene, om jeg ser bilder eller hører stemmer spiller ingen rolle, tårene begynner å renne. De lar seg ikke stoppe, ikke vil jeg stoppe dem heller, sånn reagerer jeg på den grusomheten vi ble utsatt for. Det heter ikke å briste i gråt eller å bryte sammen. Det er en annen tristhet i disse tårene enn i vanlig gråt, og jeg trenger ikke kjempe meg til ro, for sjela er rolig, bare uendelig trist.

I skrivende stund er det elg med lyd på TV. I dag har jeg funnet ut at elgens språk er sammenfallende med mitt når jeg svømmer mine 21 tak i havet om morgenen. Det høres tungt ut, men er likevel frydefult.

Mange folk var med på dugnaden. Nå ser det flott ut mange steder. Man blir i godt humør av å gjøre verden vakrere og av å være sammen med naboer og venner. Praktisk joga anbefales til alle.

For en tid siden hørte jeg et program om yoga på radio. Kanskje var det en radiodokumentar, det var i alle fall et langt innlegg. De snakka med damer som var på en samling. Et av temaene var praktisk yoga. Da skulle de plukke søppel. Det skal jeg også. I dag er dagen for praktisk yoga langs Rokkvikas steinete strand. Sola skinner, det er nesten ikke vind og verden blir finere. Kan det bli bedre?

Det snør, det snør, tidelibom, det er det det gjør, tidelibom. Når snør det mye mer enn før, tidelibom og huttemegtu! Sånn starta dagen. Jeg måtte si strengt til meg sjøl at vinterbadere vurderer ikke været, de bare går ut og bader uansett. Som tenkt så gjort. Hyggelig morgenbad i snøen med Karin. Vi har tiårsjubileum som vinterbadere i år. Vi finner nok på en markering i løpet av året, tenker jeg.

Så til helsa. I går var jeg hos min absolutte favorittkirurg Maritna på Gravdal. Hun har vært der for meg i mine mest fortvilte stunder.  Selv om det har vært langt utenfor arbeidstid har hun hjulpet meg til å sortere tankene og finne fotfeste videre. Sånne leger det vil gamle Guri ha! I går hadde hun oppdrag fra Tromsø, finn ut hva de små knutene i tarmveggen er. Og det gjorde hun. De små knutene er arrvev etter søm i forbindelse med fødsel. For å være helt sikker henta hun inn en gynekolog som var helt enig med henne. Ferdig med småknutene. I dag har jeg snakket med en hyggelig dame på utredningspoliklinikken i Tromsø.  Jeg er booket inn på pasienthotellet fra 21. til 23.mai. Skal ta blodprøver først og så være på klinikken kl 0815. 0830 skal jeg være på en avdeling oh 0900 på en annen. Og sånn skal det være, sa damen. Så jeg får springe rundt som best jeg kan. En av undersøkelsene var MP lever. Det står ingen ting i noen av de tre brevene jeg fikk samme dag om at lungene eller noe annet skulle undersøkes, så jeg ble bekymret for det. Hun undersøkte dette og ringte meg raskt tilbake. Jeg skal til CT lunger, abdomen og lille bekken også. Så da er jeg fornøyd, da får de bilder av det hele. Jeg får også møte en gastrokirurg, men hun vet ikke hvilken. Hun forsikret meg om at jeg ville få møte en av spesialistene. Jeg håper alt dette faller på plass og at alt går greit.

Det var helsa. I dag har Nils og jeg vært på golfbanen. Årsførste for meg, og jeg tror ikke jeg har spilt siden operasjonen i juli. Hadde flere fine utslag, stort sett elendig nærspill og alt for mang slag. Men det var fint å være ute og vi gikk i solskinn. Vi kunne se snebygene rundt oss, men ikke der vi var.