Livet smiler

Jeg er ikke kommet helt i gang med å skrive ofte, men nå må jeg skrive. For en uke siden - mens jeg var på tur til Vesterålen for å få med meg sommerens hyttetur - kom telefonen fra UNN med svar på kontrollen etter sommerens behandling. Gode nyheter! Metastasene, både i lunge og lever var blitt mindre. Ikke noe nytt tilkommet. Bildene var gransket og drøftet med gastrokirurgene, og de hadde entusiastisk foreslått at levermetastasen burde fjernes kirurgisk. Tenk det! Noen tenker at det fortsatt er mulig å stikke kniven i meg. Jeg ble betydelig brattere i ryggen og følte meg straks mye friskere.  Tenk for en start på en tur jeg allerede gleda meg til.

I går ringte de fra gastrokirurgen for å gi meg time på utredningspoliklinikken neste uke. Det er den uka denne sommeren jeg har tenkt å feriere utenfor Lofoten, så vi ble enige om å utsette det en uke. Det er mulig å passe inn i planene mine. Litt flyendringer, men det skal nok gå bra.

Man kan jo ellers fortsatt ha problemer, etter ei uke med tannpine, fikk jeg trekt visdomsjekselen i høyre nedkjeve i dag. Jeg ble litt slapp og fikk ikke spise avskjedsmiddag med Nils som drar på ferie i dag, men det får vi vel tatt igjen, og ei kjerring uten tannpine er helt sikkert bedre enn ei med.

Ikke alt er problemer. I helga var jeg på Reine og feira 50-årsubileum for 1967-konfirmantene i Moskenes. Utrolig artig å se så mange gamle venner igjen. Livene hadde fart med oss på forskjellig vis, likevel er vi jo de samme. Mange fortalte om hvordan barnebarna hadde en oppfatning av at vi vokste opp i steinalderen, men vi var enige om at vi hadde en flott og fri oppvekst. Da jeg fikk invitasjonen for lenge siden, lurte jeg på om jeg ville leve lenge nok til å være med. Det fikk jeg og er takknemlig for det. Kommende helg skal jeg feire at det er 35 år siden jeg ble lege. Med gode nyheter, en fantastisk hyttetur i Vesterålen og to jubileer, betyr tapet av en visdomsjeksel null og niks. Jeg er glad og fornøyd!

Tre måneders oppsummering

I april røyk macen min. Sånt er vanskelig å tåle, selv om det kom en ny i huset samme måned, har jeg måttet venne meg til den nye. Og jeg tror det er alderen, den digitale verdenen er liksom ikke helt min. Heldigvis møter jeg jo analoge mennesker også, og nå har flere spurt etter bloggen, eller sagt at nå mp de spørre meg hvordan det går, eller de forteller at de har hatt tanker om at det har gått riktig ikke. Så her er jeg, tilbake på bloggen. Et stort sommerhei til alle dere som leser den.

Det passer seg vel med et lite helseresyme. I vinter sa jeg farvel til NAV og begynte å arbeide 75%. Det har holdt. Nå har jeg sykepengerettigheter igjen. Det er jeg fornøyd med. Dessuten likte jeg ikke alle kortene som stadig skulle sendes, og som jeg ofte glemte å få av gårde. Jeg likte heller ikke å måtte søke om å få forlate landet så lenge søknadsbehandlingstiden var seks uker, og jeg stort sett trenger betydelig kortere tid fra jeg bestemmer meg til jeg reiser. Jeg har hatt en hyggelig saksbehandler, og er godt fornøyd med den servicen jeg personlig har fått, men det er bedre å være uavhengig. 

Jeg har altså vært i arbeid, men har vært plaga med urinveiene hele våren, infeksjoner, antibiotika, stentskifter har det vært mye av,  så det ble ikke noen vårferie i behandlingsfrien jeg hadde.

I slutten av mai var jeg til kontroll igjen. Metastasene i lunger og lever hadde økt i størrelse, så jeg trengte å få ny behandling, samme kuren som sist, jeg husker ikke hva den heter, men det er en slags imunterapi sammen med cellegift, slik jeg har forstått det. Verste bivirkning sist var at huden ble forferdelig tørr og jeg smurte og smurte, i tillegg til at magnesiumverdiene ble fryktelig lave, noe som gav oppkast og kramper. Jeg mista litt hår, men har fortsatt egen frisyre som min fantastiske frisør ordna til det aller beste. I tillegg fikk jeg misunnelsesverdig lange øyevipper, de nesten skrapa innsida av brilleglassene. Det var utrolig å se, men nå er de tilbake til vanlig lengde.  Denne gangen har jeg hatt mindre tørr hud på kroppen, men ansiktet haren del tørre partier, noe som er mer plagsomt. Om det har noe med sommer og sol og hva man utsetter seg for, vet jeg ikke. Jeg spiser selvsagt magnesium, det har også sine sider. Tarmene fungerer helt i overkant. Nå er kuren gjennomført, 1.august skal jeg i CT, så får jeg vel beskjed fra Tromsø om hvordan det har gått.

Sommeren har vært flott. Ganske lenge med kalde og våte dager, men med masse hyggelig besøk. Og så for to uker slo det til med det aller beste av lofotsommer og derav følgende hageliv. Helene har vært heime hele sommeren og vi har også vår grandniese Jenny på besøk. Ingen ting er som å ha ung energi i huset. Vi har hatt og har det utrolig trivelig, selv om min energi har holdt seg langt unna toppunktet. Men det er utrolig å tenke på at det i juni var seks år siden jeg fikk diagnosen og at det 21.juli var seks år siden første operasjon. Tenk for et fantastisk helsevesen jeg har fått møte og alt de har gjort for å holde meg så godt i live som mulig.

Plagsomme urinveier

Så har det gått litt tid igjen. Jeg dro til Bodø 26.3. Skulle møte neste dag kl 0700. Heldigvis fikk jeg reise dagen før, hadde Pasientreiser insistert på morgenflyet som går fra Leknes 0610, hadde jeg ikke kommet fram, det flyet ble innstilt.

Jeg møtte opp og ble tatt vel imot og var på operasjonsstua like før klokka 8. Da jeg våkna igjen, følte jeg meg ikke så bra. Vanligvis etter stentskifte og propofolanestesi er jeg kvikk, ganske rask og sulten. Nå følte jeg meg pusken. Jeg var ikke før kommet tilbake til Dagkirurgen, før urologen kom og henta meg og kjørte meg inn på et kontor. Han fortalte at de hadde plagdes og han lurte på om han burde legge meg inn. Mens han snakka ble jeg blek og kaldsvettende og kasta opp. Da var han ikke lenger i tvil, så jeg ble lagt inn på urologen og ble der et døgn. Jeg hadde vondt, særlig på venstre side. Legen som skrev meg ut sa at noen fikk slike smerter når de fikk stent, og disse smertene kunne vedvare, men de kunne også forsvinne når infeksjonen var over. Jeg skulle fortsette med antibiotika i en uke. Da uka var omme, hadde jeg fortsatt smerter og fortsatt infeksjon. Jeg ringte til urologen som fortalte at dyrkningssvarene på urinprøven de hadde tatt viste to ulike bakterier som trengte hver sin type antibiotika. Jeg hadde fått tilstrekkelig av den ene og han sendte resept på den andre, så i løpet av denne uka bør jeg bli bakteriefri. Men jeg har fortsatt infeksjon og denne antibiotikaen blir jeg slapp og kvalm av, og sånn går nu dagan.

Jeg har jo god trening i å være halvsjuk, så jeg har vært en tur i Oslo og feira min gamle venns 60-årsdag, jeg har vært på jobb og jeg har møtt venner både her og der. Onsdag til uka skal en venninne og jeg feire våre to 65årsdager, 130 år er slett ikke verst. Det er litt skummelt å utfordre skjebnen og feire før selve dagen er der. Men som min datter sa: Skulle det gå så galt, så har du i alle fall fått feira. Til da bør i alle fall antibiotikaen har gjort jobben sin!

Ny stent, ny sykehustur

Jeg forbereder meg til ny sykehustur. Det er besluttet at jeg skal ha stent fra venstre nyre og til blæra også, da skal jeg forhåpentligvis bli mindre plaga med infeksjoner, og kanskje holder nyrene ut litt lenger.

Tirsdag ringte de fra sykehuset i Bodø og jeg fikk velge mellom fredag og mandag for å komme å få satt inn ny stent. Jeg er tilbake på jobb og fredag var bortbestilt, så det ble mandag kl 7. Nå har jeg fått flybillett i kveld og overnatting på pasienthotellet til i morgen. Så er det dagkirurgen kl 7, ny stent og for håpentlig rett heim i mårra ettermiddag. Jeg har fått flybillett heim også fordi det ikke går hurtigrute. Egentlig hadde jeg ikke krav på overnatting, men da jeg ringte for å be om det, fullpakka av argumenter om gamle damer og syke damer og alt jeg kunne komme på, var svaret ja uten at jeg måtte bruke et eneste argument. Så nå er alt klarert, jeg skal snart pakke og så drar jeg.

Ute er det sterk vind, men heldigvis har ikke jeg ansvaret for sivil luftfart, så jeg reiser hvis flyene går. Det er det eneste prinsippet som virker for oss med ulike grader av flyskrekk og postadresse Lofoten.

Syehus - UVI -sykeboble

I går kom jeg heim fra sykehuset etter å ha vært der siden søndag. Fikk en  ekkel urinveisinfeksjon, kasta opp så det holdt og brukte min "åpne retur", noe som betyr at jeg kan ringe rett til sykehuset og legge meg selv inn. Jeg ble som vanlig tatt vel imot og er glad som alltid for at vi fortsatt har et vel fungerende lokalsykehus. Der ble jeg væska opp og antibiotikabehandlet. Først i går syntes jeg formen var så pass at jeg orka å dra heim. Hit er det også alltid godt å komme. Jeg fortsetter med antibiotika fire ganger daglig (06 - 12 -18 - 24) og er henvist til urologen for å vurdere om jeg bør ha stent i venstre ureter også siden det har vært flere ekle infeksjoner i det siste og siden venstre nyrebekken også er noe utvidet nå. Vi får se hva de sier.

Det skjer noe merkelig når jeg legges inn på sykehus. Da går jeg inn i sykebobla, jeg forholder meg ikke til noe eller noen. Jobben ringer meg, venner tekster og ringer og de får svar, men ellers isolerer jeg meg og er bare syk. Heldigvis går det over, nå er jeg ute av bobla igjen og tror at jeg kan klare å dra på jobb mandag, i alle fall noen timer.

Alle tiders fredag

Fredag kom telefonen jeg venta på mens jeg satt med munnen full av sjokoladekake. Jeg fikk tygd meg ferdig og ringt tilbake til dr.Magnar. Jeg hadde tatt CT og blodprøver tidligere i uka og nå skulle resultatet komme. Det er spennende, jeg må forberede meg på det beste og det verste. Det var umulig inne på kafe, så jeg ringte fra bilen. "Ingen forandring på bildene," sa han. " "?"sa jeg. "Det er jo bra,"sa han. "Ja, det er jo det," sa jeg. Videre fortalte han at blodprøven (CEA) fortsatt var normal. Oversatt til mitt tankespråk: Kreften ligger rolig. "Jeg foreslår at du nå får 2,5 mnd behandlingsfri og så ny kontroll," sa han videre. Jeg vet ikke helt hva jeg sa, men jeg ble glad! For jeg trenger behandlingsfri. Huden må få hvile, jeg må få bygge meg opp, og jeg kan tenke på ferie, vi får se hva det blir til.

 

Og så en liten melding til den hyggelige kollegaen fra Oslo jeg møtte på kurs i Bergen. Kan du sende en melding til meg, jeg vil så gjerne ha kontakt.

 

Lav magnesium

Det har skjedd så mye de siste par ukene, at jeg har ikke rukket å skrive.  Jeg reiste til Bergen 6.2., kombinert kurs og datterbesøk. Kurset var godt og Helene og jeg hadde det fint sammen. Jeg kom hjem den 7. , ble henta på flyplassen og rett til middag hos Sidsel. Nydelig lutefisk, men jeg var for sliten og kom meg heim og var i seng kl halv ni. Både lørdag og søndag var vi invitert til god mat, men jeg var fortsatt litt ute av lage og måtte raskt heim igjen. Var på jobb som vanlig mandag og tirsdag og onsdag reiste jeg til Bodø for å delta på konferanse om pasientsikkerhet. Det var kjempeinteressant. Men på kvelden ble jeg syk. Forlot festmiddagen under forretten, kasta opp og fikk frostanfall. Huff. I stedet for fint hotellrom ble det legevakt og innleggelse. Urinveisinfeksjon. Som tilfeldig funn kom fram at jeg hadde fryktelig lav magnesium, den var så lav at de kom løpende med hjerteovervåkningsutstyr før de kontrollmålte. Og like bra var det for kontrollen var enda lavere. Så der lå jeg med telemetri og 24-timers magnesiuminfusjon i tillegg til intravenøs antibiotika. Jeg ble der til mandag, om morgenen skifta de stenten og jeg ble skrevet ut. Da var formen bedre enn på lenge, så infeksjonen har nok herja med meg i god tur før bodøturen.

Det som slår meg er hvor utrolig godt jeg blir tatt imot og behandla uansett hvor i helsevesenet jeg kommer. Jeg er virkelig taknemlig for det.

Men magnesium? Jeg kan lite om det. Kreftlegen sa at han ikke hadde sett det hos noen fø, men at det er bivirkning på et av de medikamentene som inngår i kuren. Det som skjer med meg,er kramper i hender og legger. Fryktelig ubehagelig. På sykehuset var de redd for ledningsforstyrrelser i hjertet, men heldigvis, det har jeg ikke hatt.

Ørn, måser og bivirkninger

Tredje runde med immunterapi og cellegift ble gjennomført torsdag. Denne gangen tålte jeg kuren dårligere; kvalme, slapphet og oppkast var prisen denne gangen. I går kveld skulle vi på 60-årsdag, noe jeg hadde gleda meg til. De som kjenner meg vet at jeg ikke gjerne står over en fest, men denne gangen ble det sofa heime på meg. Synd. Heldigvis er jeg bedre i dag. Det er viktig fordi jeg skal til Bergen i mårra og den turen vil jeg gjerne ha med meg. Jeg skal på kurs, noe jeg ikke har gjort på lang tid. Jeg skal lære om å vurdere voldsrisiko og tror det skal bli interessant. I tillegg skal jeg besøke Helene, noe jeg er sikker på blir hyggelig.

Den mørkeste delen av vinteren er over. Sola har skint i timesvis, mange folk er ute og spaserer. Måsene gir optimistiske lyder fra seg og ørna leker i fjellsida. Nå bare gleder jeg meg til første skreimåltid. Håper bare kroppen holder sånn nogen lunde.

Vinter med cellegift

I går ble cellegift og immunterapidose nr to mottatt. Jeg blir ganske giftfylt av dette og orker ikke mye. Drosje heim og resten av dagen fordelt på to forskjellige sofaer. Jeg vet at dagen jeg får gift er sånn. Det man kan glede seg over er at jeg får behandling som virker, jeg får fantastisk god omsorg på sykehuset og da er min innsats å holde ut. Og det gjør jeg.

Jeg er lei av drittvær, når har Nils og jeg bestemt oss for å gå på instituttet og trene to ganger i uka og fortsette å gå tur når forholdene tillater det. Jeg bader de fleste morgenene, men snykov, glatte veier og stadig skifte mellom mildvær og frost sliter på humøret.

Da skal jeg glede meg over gode venner, god mat og litt god vin. God helg!

06.01.2017

Første omgang av ny kur ble gjennomført i går. I dag er jeg litt kvalm og litt slapp. Men jeg tåler kuren greit.

Det stormer utafor huset, og den fine snøen som har ligget noen få dager får juling. Vi fyrer i ovnen og planlegger kveldens taco. Langsomme dager må leves langsomt.

Nytt år - nytt håp

Jula er over og året er nytt. Nå tar jeg fram Macen og skriver igjen. Jula har på det nærmeste vært fri for elektroniske hjelpemidler. Det som er viktig å fortelle er fra tredje juledag. Da ringte dr.Johansen fra UNN. Han hadde sett på CT-bildene og blodprøvene som ble tatt rett før jul. Jeg kunne høre på stemmen at nyhetene han hadde var positive. Den nye behandlingen har virket. Metastasene er mindre og blodprøven var normal. Tenk det! Jeg tør nesten ikke tro det. Det gir forhåpentligvis noe ekstra tid og liv. Det var årets aller beste julegave!

Vi har feiret rolig familiejul. Varmt og nært og koselig. Akkurat som jeg ønsker meg.

5.januar starter jeg med immunterapi/cellegift igjen. Den er mindre tøff på hodet, men mye verre for huden. Håret er blitt betraktelig tynnere, men fortsatt er det så pass at jeg har nok til frisyre. Rødvinen smaker ikke så godt som før, men det er heller ikke så farlig, tenker jeg. I livsperspektiv har jeg fått min rause andel, og hvem vet, kanskje kommer smaken og vinlysten tilbake.

Godt nytt år til alle venner som leser denne bloggen!

Logistikk - igjen

Det lakker mot siste behandlingsdag i denne omgangen. Deretter er det kontroll og en prat med kreftlegen like over jul. I jula skal jeg har fred fra behandling. Men før det skal jeg skifte stent hvis de to sykehusene i Nord-Norge klarer å bestemme seg for hvem som skal gjøre det. Heldigvis har vi en flott kreftpoliklinikk på Gravdal som i alle fall hjelper meg med sykehuskontaktene når det kjelker seg slik som nå. Som jeg har sagt og skrevet mange ganger: Norsk helsevesen er fantastisk når det gjelder behandling og omsorg, men logistikk, nei der er det langt igjen!

Vi er igang med juleforberedelser, det vil si - vi skriver lister og tenker datoer. Dessuten pusser Nils sølvtøy når han ser på håndball. Helene kommer heim søndag og det er i alle fall et stort gledespunkt. Og logistikken her skal sannelig fungere!

Advent 2016

Nå har jeg bare en gang med den nye gifta igjen. Den er verst for huden, først ble huden i ansiktet som pergament, jeg har smurt med alt jeg tror hjelper. Nå ser ansiktshuden ut som vanlig, men hals og bryst er iltert og rødt og må smøres flere ganger daglig. Jeg fant en krukke med fuktighetskrem fra Elisabeth Arden som noen har vært så snill og gitt meg. Den funker. Dessuten lukter den deilig og friskt sånn at jeg alltid gleder meg over innsmøringa. Mentalt er denne kuren litt lettere enn de to andre, hodet blir ikke fullt så mye utkobla, men jeg blir slapp og trøtt og dessuten syns jeg synd i meg sjøl.

Jeg har fortsatt med tidlige morgenbad. Om det hjelper for annet enn humøret og følelsen av at jeg fortsatt mestrer, vet jeg ikke, men det er jo i alle fall to gode grunner.

Nils har hengt opp adventslysene i hagen og været kommer i meget friske kast. Det er mer eller mindre mørkt hele døgnet, selv om sola formelt ikke har tatt ferie ennå. Jeg er faktisk meget glad for at vi har elektrisitet i rikelige mengder. Mine bestemødre hadde ikke det. Været var like ille, mørket var like mørkt, men de måtte gå i fjøsen, de måtte fyre i ovnen og de måtte håpe at mannfolkan kom heim igjen. Alt vi slipper! Alt vi har å være glad for!

Jeg tåler denne gifta også

Nå er det tirsdag, i mårra er det blodprøvetaking og så cellegift igjen torsdag. Jeg var spent på hvordan de nye medisinene skulle virke, og heldigvis har jeg tålt dem godt. Diarre er en bivirkning jeg absolutt merka, jeg merker også at huden har forandra seg litt. Rådet var at første kvise som dukker opp, så begynner du med tetracyklin, og i dag kom første kvise. Så nå skyldes diarreen denne medisinen. Det fins heldigvis motgift. Alt man lærer av å være syk! Det man lærer mest av, er likevel hvor viktig det er at sykdommen bare er en del og at mesteparten av meg likevel er frisk.

Jeg bevilget meg en premie i forrige uke. Da jeg hadde sett at jeg kunne klare det, bestilte jeg billett søndag og reiste til Oslo onsdag etter jobb. Der har jeg hatt kontakt med noen av mine gamle venner, til lunsj og til kvelds. Jeg har nesten dårlig samvittighet for alle jeg ikke fikk besøkt, men har bestemt meg for at det kan jeg bare ikke ha, kommer tid, kommer råd. Jeg hadde i alle fall nydelige opplevelser, fikk til og med meg åpninga av Eva Harrs utstilling på Galleri Arctandria. Insomnia heter den og har nydelige nattbilder. Anbefales.

Vi har fått årets reinkalv i hus. Det er flott og litt skrekk og gru. Gled dere, alle dere som skal spise de deiligste reinretter i det kommende året.

Ny cellegift

Så er det på han igjen. Torsdag fikk jeg den nye kuren for første gang. Grua meg intenst til å starte igjen, men er jo glad for at det fortsatt fins nye gifter man kan prøve.  For lenge siden fikk jeg lagt inn en veneport, det vil si en liten "kopp" lagt inn under huden med forbindelse til en blodåre, slik at intravenøs væske kan settes inn i koppen i stede for direkte i blodåra. Da slipper stikkerne å lete etter stadig vanskeligere tilgjengelige blodårer. Min veneport har ikke vært i bruk siden februar. Verken jeg eller noen andre har tenkt på at den burde skylles med jevne mellomrom. Både jeg og kreftsykepleieren var ganske så spente på om det kunne virke. Det gjorde det. Blod kom ut og væske gikk inn. Heldigvis.

Denne gangen får jeg immunterapi sammen med en type gift. Det kan gis i løpet av en dag, så det er litt lettere enn før.  Det rare var at allerede da jeg fikk saltvann før giftinfusjonen starta, ble jeg kjempetrøtt og sovna. Noe som i alle fall ikke var effekt av gifta jeg skulle få. Men kroppen og sinnet husker. Etter å være fylt opp av gift, føles det akkurat sånn, som å være fyllt opp av gift, som om huden strever med å holde kroppen på plass og som om det ligger ei tåke inni hodet. Jeg fikk beskjed om at jeg kunne få diarre, det har vært bivirkning til det jeg har fått før også, men jeg tenkte ikke så mye på det. Ikke før jeg natt til lørdag våkna av en slags boff fra mageregionen. Det boffet var plata som stomiposen er festa til, som løsna og dritt strømma utover hele meg og i senga som jeg skifta på tidligere på dagen. Dette var en fryktelig skittsjau! Jeg ble fryktelig lei meg og sliten som jeg allerede var, ble jeg liggende i senga til langt utpå dagen. Jeg fant etterhvert fram pillene mot diarre, og det hjalp, selv om trøtt- og slitenheta satt i hele lørdag.

I dag, søndag, har jeg bada igjen. Ingen ting er så effektivt for å få opp humøret som et kaldt havsbad. Frokosten var ferdig da jeg kom fra fjæra og etter det gudstjeneste med teksten om den fortapte sønn. Teksten som sier at det er plass for alle. Godt å være til stede. Men fortsatt kjenner jeg giftrestene i kroppen og håper de er ute igjen i morgen. Da er det jobb igjen.

Komplikasjoner i tåka

Ferdig med Tromsø og UNN for denne gang. Jeg har ofte sagt at helsevesenet er fantastisk når det gjelder behandling, ikke fullt så god når det gjelder logistikk. Denne gangen var det ikke helsevesenets skyld at turen ble vanskelig.

Jeg dro hjemmefra onsdag morgen klokka ti over fem, videre med fly til Bodø en time senere og derfra fly til Tromsø ti over åtte. So far so good. Nydelig vær i nesten hele landsdelen, bare ikke over flyplassen i Tromsø. Der lå havskodda tett. Vi sirkla over flyplassen runde etter runde, til slutt gav flyverne opp og snudde nesa tilbake til Bodø. Ti over ti sto vi på flyplassen i Bodø igjen, og vi var mange. Beskjeden vi fikk var at vi måtte vente ved gaten til kaoskontoret i Oslo hadde ordna opp. De med gull- eller diamantkort ville bli prioritert. Samtidig sto de fleste og tasta på sine egne telefoner. Det varte og det rakk. Neste fly skulle gå 1240. Min CT-time var kl 1030. Jeg snakka med UNN og ble anbefalt å ta første mulige fly og komme rett til røntgenavdelinga når jeg kom fram. Det skjedde mange småting mens jeg venta. Jeg skulle faste, så humøret var som man kan vente når blodsukkeret var lavt. Og så nytter det jo slett ikke å være forbanna på skodda. Selv med lavt blodsukker vet jeg det. Jeg kom ikke med flyet som gikk 1240. 1515 gikk mitt fly. Og jeg vet hva jeg skal gjøre med dette. Jeg skal be de som forhandler med flyselskapene fra Pasientreiser at også deres passasjerer skal prioriteres på linje med edle metaller når slikt skjer. For det skjer jo innimellom og jeg antar at Pasientreiser er en av de største kundene. 

Men elendigheta slutta ikke der. Kofferten kom ikke. Jeg venta og venta og sto til slutt alene ved båndet. Jeg studerte nøye et titalls kofferter som sirkla med bandet, ingen var min. Grunnen til at jeg reiser med koffert er jo at jeg har en del nødvendigheter som stomiutstyr og bleier, i tillegg til at jeg ikke orker å løfte på kofferter mer enn nødvendig.

Jeg hadde lagt inn et gledespunkt på denne turen. Etter all organiseringen av helsevesenet ble jeg enig med min venninne at vi skulle gå på teater onsdag kveld. Hamsuns Landstrykere var målet. Jeg begynte å bli redd for at dette også skulle glippe, men jeg dro rett på røntgenavdelinga. Der ble jeg møtt av en utrolig hyggelig dame som tilbød time kl. ni om kvelden. Da begynte jeg nesten å gråte. Jeg fortalte om planene mine, hun leita l papirene sine og satte meg opp tll CT-time neste morgen. Det gjorde utrolig godt å bli tatt så godt imot og føle seg sett og forstått.

Denne gangen skulle jeg ikke være på gastrokirurgen som er "mi" avdeling, jeg skulle være på Dagkirurgen. Det nytter lite med dagavdelinger når man har vært tåkefast. Men gammelavdelinga stilte opp med det jeg trengte, først utstyr på ettermiddagen og deretter medisiner når kvelden kom og jeg kom på at jeg ikke hadde det heller. Sykehuset er fullt av snille, gode og omsorgsfulle mennesker!

Vi kom oss på teater og så ei fornøyelig forestilling. Og så er det så fint å ha noen å dele slike opplevelser med. Så jeg gikk inn i natta med godt humør og pågangsmot for neste dag.

På Dagkirurgen fikk jeg et langt papirskjema som skulle fylles ut. Jeg kan ikke forstå hvorfor det er sånn at jo mer informasjon som er lagra i datasystemet, jo lengre blir skjemaene som skal fylles ut. Jeg var jo fastende igjen, så jeg ble ganske sur for lite. Når jeg så fikk vite at det ikke skulle skiftes stent, rant det over. Jeg hadde ringt ens ærend for å spørre om stentskifte og fått det bekrefta. Det viste seg at det hadde vært satt opp, men tatt av programmet fordi det ikke hadde gått 10 uker. Det er helt riktig, men det er to uker til, og jeg ønska å spare hodet mitt for en ekstra narkose og hele meg for en ekstra sykehustur. Heldigvis ble jeg etterhvert hørt, så stenten ble skifta.

Jeg hadde fått vite at undersøkelsen skulle gjøres av en meget flink dansk lege. Så ble jeg henta inn til en svensk mann som jeg trodde kanskje var lege, men jeg forsto ikke helt. Han stilte vanlige legespørsmål, så jeg måtte spørre ham hvem han var. Joda, han var dansk, men hadde jobbe så mye i Sverige at han også kunne snakke svensk og hadde erfart at nordmenn forsto ham best når han snakka svensk. Endelig noe vi kunne le litt av. Undersøkelsen gikk greit, jeg kom bare litt sent i gang, så det ble umulig å få skvisa inn en samtale med kreftlegen. Jeg prøvde å få flytta meg til et senere fly. Umulig.

Fredag snakka jeg med kreftlegen på telefon. Dessverre er sykdommen fortsatt aktiv. Det er kommet til noe nytt i lever og metastasene i lungen har vokst noe. Så nå er det nye kurer med en ny sort medisin. Jeg ble lei meg for å få denne beskjeden. Jeg er lei meg for det fortsatt, men det er sånn det er. Det er fortsatt hver dag som gjelder.

Og kofferten? Den hadde vært på tur i Vesterålen på egen hånd og kom heim dagen etter meg.

Sånn skal ikke helsevesenet oppføre seg

Sånn. Nå er min administrasjon av helsevesenet over. Jeg skal til kontroll i Tromsø 21. og 22.september. Sist jeg var der var i juli, og vi ble enige om at jeg skulle komme tilbake i slutten av august. I starten av august ringte jeg UNN og ba dem ringe meg  når de skulle sette opp timen, slik at jeg ikke var bortreist når innkallinga kom, og slik at jeg kunne koordinere reisa om det var nødvendig. Mens jeg var i Bergen kom telefonen. Jeg var satt opp til kontroll på overnevnte dato. Jeg syntes det var ganske seint i forhold til avtalen, og i forhold til at jeg gjerne ville til kontroll før jeg skulle tilbake til jobb. Men det var ikke mulig å koordinere alle legene som skulle være med og rtg.avdelinga før dette. Nei vel. Er det ikke mulig, så er det ikke mulig. Jeg begynte uansett å jobbe i slutten av august. Etter å ha tenkt ei stund, regna jeg meg fram til at det ble så lenge til kontrollen at da burde stenten skiftes. Jeg ringte sykehuset og spurte om det var mulig. Det var satt opp til stentskifte, sa de. Så bra! Tenk om de hadde skrevet i brevet hva de hadde tenkt å gjøre. Jeg bestilte biletter, det går alltid bra. Så ringte jeg pasienthotellet. Nei, det var ikke bestilt rom til meg, og da måtte jeg legge ut sjøl og heller få refundert pengene. Hvis avdelinga bestilt, ville jeg få det gratis. Noen få telefoner etter, ikke alltid lett å komme til rett telefon, fikk jeg en hyggelig stemme som selvsagt skulle ordne opp og bestille rom til meg. Et par dager før dette ringte jeg til UNN for å spørre om et eller annet. Da var det ikke mulig å få svar. Telefonen sa pip-pip-pip-pip uansett hva jeg gjorde. Jeg lot det gå litt tid og prøvde igjen, det samme var det samme. Jeg ringte 1881 for å forsikre meg om at jeg hadde rett nummer. En hyggelig mann prøvde å ringe fra sin telefon, samme resultat. Han anbefalte å ringe feilmeldingen. Nei, de kunne ikke gjøre noe, Telenors mann kunne ikke vite om UNN var deres kunde. Da gav jeg nesten opp, men tenkte at jeg fikk gjøre et siste forsøk og ringte mobiltelefonen til en av legene, "Nå forstår jeg hvorfor det har vært så få telefoner i dag," var hans svar. Jeg anså at jeg hadde tatt tilstrekkelig ansvar for helsevesenet den dagen. Etter det har telefonen i alle fall kommet opp å gå igjen. Min neste telefon var til kreftlegen. Det var ikke hans ansvar, men det var han jeg fikk tak i. Jeg er henvist i CT abdomen (mage) og bekken. Men jeg har jo kreft i den ene lungen, burde ikke den også fotograferes når jeg først ligger i maskinen?  Han var helt enig, "det er jo det vi er mest interessert i, sa han. Og så ordna han opp og bestilte CT thorax (lunger) og satte av time til meg på kreftpoliklinikken i tillegg. Derfor dette innledende "Sånn." Nå tror jeg alt er på stell.  CT første dag, pasienthotell og deretter dagkirurgi. Jeg reiser av gårde onsdag morgen kl 0610 med fly fra Leknes 21.9. Dere får høre hvordan det går.

Sommeren er på hell

Sommeren er på hell, men fortsatt blomstrer rosene og ripsen strutter i buska si. Jeg har vært på lange bilturer og helsa har holdt. Jeg kan stadig sitte bedre, så nå blir det ikke lenge før jeg kan jobbe igjen.

Mens jeg var bortreist, ringte de fra sykehuset i Tromsø. Vi hadde avtalt at de skulle ringe slik at vi ikke risikerte at de sendte brev og jeg var bortreist. Beskjeden jeg fikk ved siste kontroll var at jeg skulle tilbake til kontroll i slutten av august. I telefonen fikk jeg beskjed om at jeg var satt opp til time 21. og 22.september. Det var ikke mulig å samle alle kiriurgene som skal kontrollere meg før det. Ja, ja. Alt går jo bra, så jeg orka ikke krangle. Ikke tror jeg det hadde nytta heller. Så nå venter jeg til 21.september, da er det CT, deretter dagkirurgi 22.september og så er det vel rett heim etterpå, tenker jeg. 

Denne helga skal jeg til Vesterålen på hyttetur og gleder meg til det og jeg gleder meg over at jeg faktisk føler meg ganske frisk.

Vi skal på sommerferie

Vi skal på sommerferie! Yuhu! Jeg har stadig blitt bedre de to siste ukene, og føler meg frisk. Ikke så sterk, ikke så ung, ikke så god hukommelse som før, men frisk. Jeg vet at jeg ikke er det, men det er lenge siden jeg har følt meg så bra. I morgest svømte jeg 65 tak utover. Deilig! Og i morgen tidlig, forferdelig tidlig, skal vi ta ferja fra Moskenes til Bodø og legge ut på veien. Første stopp er Elsfjord, så Linesøya, deretter Lillehammer. Målet er Sande i Vestfold der vi skal i 90-årsdag til Nils si kusine. Når feiringa er overstått, setter vi panseret mot vest og kjører til Bergen med Helenes pikkpakk. Deretter er det meste åpent. Nils skal til Danmark, jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal. Det beste av alt er i alle fall at jeg føler meg frisk.

Ny kontroll og godt resultat

Tromsø i går. Jeg sto opp kvart på fem - og under over alle under - tok meg en dukkert i svømmebasenget i hagen. 9 grader i lufta og kanskje 10 i basenget. Men kalde bad gir stor morgenglede selv veldig tidlig om morgenen. Flyet gikk 0616 og jeg og venninna mi kom oss av gårde. Hun skulle også til Tromsø i forbindelse med sykdom. Hun hadde tenkt å ta hurtigruten lørdag, men ingen ledig lugar, så da ble det fakriflyet. På SAS-flyet fra Bodø (en Focker) fikk vi ikke lov til å sitte sammen, hun var SAS+, jeg var bare SAS. Sånn er verden nå. Vi kom oss til Tromsø, og det var ikke så farlig at vi ikke fikk sitte sammen, vi sov godt begge to.

På avdelinga fikk jeg et firemannsrom for meg selv. Store damer trenger store rom, sa jeg. Ingen protesterte, og jeg forble alene der. Alt gikk greit hele veien. Halv to ble jeg trilla på operasjonsavdelinga og dopa ned. Kl tre var jeg tilbake på firemannsrommet. Da hadde de skifta stent og undersøkt hvordan det går med groinga inni meg. Det har grodd bra, men er fortsatt ikke grodd ferdig. Jeg skal fortsatt skylle, men ikke hver dag lenger. Legen som undersøkte mente jeg nok klarte å skylle selv, kanskje det, men jeg trenger nok hjemmesykepleier noen omganger til.

Etter narkosen i går, fikk jeg mat. Jeg blir utrolig sulten etter faste og operasjon. Maten gav et løft, så jeg bestemte meg for å dra hjem om det var mulig å få fly. Det var det. Jeg kom heim i halv ti-tida. Fullstendig utslitt. Ingen ting er bedre enn å legge seg i sin egen seng når kroppen har brukt alle sine krefter. Så nå er jeg heime igjen.

Hjemmesykepleien ringte meg i dag for å høre hvordan det hadde gått i Tromsø. Vi ble enige om at de kommer hit i mårra, så legger vi planen derfra. Jeg har ikke skrevet mye om hjemmesykepleien, tror jeg. Det burde jeg gjort. De stiller opp på en fantastisk måte! De kommer, de gjør jobben sin på en fabelaktig måte og har nok en stor del av æren for at det går så bra.

Høysommer, småplager og kontroller

Jeg har fått påminnelse fra flere om at det er lenge siden sist jeg skrev. Det gleder meg, jeg syns det er fint at noen leser det jeg skriver og bryr seg om hvordan jeg har det. Så mens jeg venter på hjemmesykepleien, lager jeg et nytt notat.

Alt gikk fint sist jeg var i Tromsø, jeg ble tatt godt i mot, fikk seng med en gang, og ble undersøkt tidlig neste morgen. Kjæve var innom før undersøkelse, og vi var enige om at det gikk rimelig godt, selv om det tar tid. Etter inngrepet fikk jeg fikk ikke fly før siste mulige om kvelden, det var helt greit. Jeg fikk likevel ikke snakka med Kjæve etter undersøkelsen, han stakkars, sto fortsatt og opererte da jeg forlot sykehuset. Jeg regna med at han kom til å ringe. Jeg kom heim onsdag 22.6., helga etterpå ble jeg dårlig. Jeg fikk forferdelig mageknip og søndag morgen la jeg meg inn på sykehuset her. Det var nydelig vær, men gleden over å være i trygghet på sykehuset overskygget at jeg kunne ligget heime på solsenga. Jeg ble etterhvert litt bedre, men hvorfor jeg hadde disse smertene, vet ingen. Ikke feber og normale blodprøver. Jeg tror det er forstadiet til tarmslyng, men siden de ikke tok noe røntgenbilde, vet ingen hva som feilte meg. Mandag var jeg i alle fall bedre ogdro heim igjen. Så lenge det ikke er noe farlig, klarer jeg godt å dosere smertestillende sjøl, og blir jeg værre er sykehuset nært. Jeg hadde vondt i magen fram til helga etterpå, nå har det heldigvis gitt seg. I det hele tatt føler jeg meg bedre, også etter operasjonen. Det er fortsatt plagsomt å sitte, jeg er i elendig fysisk form, men det kan man som kjent gjøre noe med, så jeg skal begynne å gå litt. Sånn trening har jeg gjort før med stor suksess.

Det er høysommer, og jeg gleder meg over alle grader over ti. Spredte fantastiske dager, spredte regn- og vinddager og mange fine sommerdager med nydelig lukt, voksende måsunger, kråkeunger som skratter voldsomt mens de lærer seg å fly. Badetemperaturen er sommerlig, 12,5 grader, vidunderlig, og bedre blir det. Jeg gleder meg virkelig over denne sommeren. Selv om jeg kunne tenke meg å slippe en del træl. Jeg kunne tenke meg å slippe å skrive reiseregninger. Jeg kunne tenke meg at jeg slapp en for jævli stor restskatt og jeg kunne tenke meg at sykehusene måtte samkjøre seg.

Det siste er en rar sak. Jeg ringte UNN daglig den uka jeg hadde vondt i magen. Kjæve skulle ringe meg tilbake, men det skjedde ikke. Fredagen var han dratt på ferie og jeg fikk snakke med Lindsetmo istedet. Jeg fikk god orientering om hva de hadde sett på undersøkelsen og hva de tenkte hjemmesykepleien skulle gjøre videre, jeg fikk snakka litt om vodtet i magen og var meget godt fornøyd. Jeg fikk vite at 10.7. skulle jeg til Bodø for å skifte stent og 18.7 skulle jeg tilbake til UNN til kontroll. Jeg var såre fornøyd helt til jeg hadde henta posten. Brev fra Bodø om at jeg skulle legges inn 20.7., ikke 10. Det ville da bety to narkoser samme uke og inngrep samme dag, umulig! Og langt utpå dagen denne fredagen i juli fantes det ingen på sykehustelefonene. Så i går ringte jeg og etterhvert fant UNN ut at jeg kunne skifte stent mens jeg var på kontroll der, så slapp jeg med en narkose og med en innleggelse. Flott! Jeg avbestilte Bodø og følte nesten at jeg avviste dem, men sånn er det nå. Alt i alt fant det hele sin beste løsning. Restskatten må ikke betales før langt uti august og reiseregninger kan jeg skrive i ettermiddag, så da er det ingen store byrder mer på meg, bare noen deilige overgrodde bed som skal lukes, og det liker jeg.

Hyppige kontroller

Tirsdag i forrige uke reiste jeg til Bodø. Det er lettere å reise om ettermiddagen til Bodø, overnatte der og fly videre neste dag for å komme til sykehuset kl 12, enn å ta fly kl. 0610 om morgenen. Siste overnatting hos Helene. Nå er hun flytta ut av leiligheta og leid den ut.

Jeg kom til Tromsø, fikk meg ei seng og etterhvert fikk både jeg og senga et rom. Det skjedde egentlig ikke noe mer den dagen. Faste fra midnatt og nr fire på operasjonslista neste dag. Det har jeg opplevd før, så jeg var forberedt på å vente lenge og vel. Jeg så en rekke episoder med Indiske somre og løste kryssordet i Dagbladet og i firetida om ettermiddagen kom dr. Kjæve. "Du har beveget deg under radaren denne gangen," sa han. Og det var nok, alt av venting var tigitt. Han lovte meg at noe ville bli gjort, for håpentligvis snart, og kl seks ble jeg henta. Uten å være sur! Jeg sovna og ble undersøkt. Neste dag fikk jeg vite at det fortsatt er noe i det indre som ikke er grodd, men det ser for øvrig greit ut i så måte at det ikke er noen infeksjon. Jeg ba dem om å ta urinprøve i forbindelse med inngrepet, og det hadde de gjort. Vi ble enige om at vi skulle avvente resultatet  fra prøven før vi starta med antibiotika. Så dro jeg heim. Ble henta på flyplassen av ei god venninne og kjørt heim. Hadde tenkt at vi skulle drikke kaffe, men var utrolig sliten og kom meg på sofaen så snart jeg kunne. Det ble etterhvert klart at urinveisinfeksjonen var et faktum, så Nils henta antibiotika til meg og jeg kom meg i gang med behandling. Da var det fredag.

Nå er det mandag. Jeg har fortsatt symptomer på UVI, men venter med å skifte medisin til jeg får vite svaret på dyrkingsprøven. Jeg ble bedre, men ikke bra nok. I helga kom vår eldste nevø på besøk og hadde det riktig trivelig sammen med ham. 

Lørdag dro Nils til Bodø for å hente Helene med flyttelass. En epoke er over. Jeg kjørte henne til Bodø høsten 2010, nå er hun tilbake. Hun skal være hjemme og jobbe i Lofoten Sparebank i sommer. Det gleder meg veldig.

Det er som sagt mandag. I morgen reiser jeg til Tromsø igjen. Kjæve lovte at de skulle sette meg opp til undersøkelse tidlig onsdag, så for håpentligvis kommer jeg hjem onsdag kveld, hvis ikke kommer jeg torsdags formiddag, og da får jeg i alle fall feire St.Hansaften.

Og da gjenstår bare en nyhet: Jeg har begynt å bade igjen.

Ny kontroll om to dager

Nesten to uker siden jeg var i Tromsø til kontroll. To uker der jeg syns lite har skjedd. Hjemmesykepleien sier at operasjonssårene er stadig bedre, men at det ene arret spriker litt. Jeg skyller morgen og kveld i området der de har operert, men vet ikke helt om det er blitt bedre. Jeg er lei av å være sjuk og hemma i forhold til å sitte og gjøre en rekke ting der det å sitte er den vanlige måten. Enten det gjelder å sitte til bords eller å sitte i bil eller fly.

Sommeren er på tur. Det merkes lite på temperaturen, men det er grønt og gult og blått i hagen og de forbipasserende gjestene kommer innom. Det er kjempehyggelig å møte folk som bor langt unna og som man ikke har sett på lenge, det er som å bli innhenta av fortida, og det får minner som var nesten borte til å glitre.

I ettermiddag skal jeg reise til Bodø, jeg skal overnatte hos Helene og drar videre til Tromsø i morgen. Så er det alle innkomstgjøremålene og deretter undersøkelse torsdag. Ja. Ja. Nå synes jeg at jeg har grunn til å være utålmodig! Jeg er lei og jeg håper at de kan piske meg litt friskere der. Men det sannsynlige er vel at jeg får beskjed om å skylle videre. Vi får se. Håper at jeg slipper å bo på pasienthotellet. Det har jeg ikke lyst til.

Nå skal jeg skrive reiseregninger. Det ligger en haug kvitteringer på bordet og jeg hater denne aktiviteten. Med alle de god mulighetene som foreligger for å overvåke folk nå for tiden, burde det være mulig å ordne dette for noen andre.

Rekonvalesens krever tålmodighet

Det er søndag og himmelen har klarna opp og viser fram blåfarga si. De siste dagene har vært kalde, og mitt liv har stort sett befunnet seg på en sofa, på tur til en annen sofa eller på tur til eller i senga. Tirsdag dro jeg til Bodø. Jeg var innkalt til Tromsø til kontroll onsdag formiddag, og syntes det var best å dele turen i to for å slippe så mye sitting. Det var lurt. I Bodø var jeg på venninnebesøk, noe som alltid oppleves som givende. Man får en ekstrra energiklump og ekstra varme i hjertet av gode venner!

I Tromsø slapp jeg heldigvis å ligge på pasienthotellet. De hadde ikke skrevet noe om det i innkallinga, og jeg måtte få et sted å ligge siden jeg ikke kan sitte. Og er du først lagt i ei seng, så har du ei seng...

Neste dag ble jeg tatt inn på operasjonsstua og gitt narkose slik at de kunne undersøke framgangen. Og den er i hovedsak bra, sa Elena som er gynekolog, Jørn la vekt på at de nå er helt sikre på at det er frie render ift kreft. Hudlappen har i hovedsaken festa seg, men ikke aller innerst, slik jeg forsto det. Elena gav meg ei grundig forklaring. Ved nærmere ettertanke er jeg slett ikke sikker på om jeg noen gang har kunnet anatomien i bekkenet, og om jeg har kunnet det noen gang, så var det i 1978, det er ikke mye igjen av den kunnskapen, dessverre. Men de har lagt inn et kateter som jeg kan skylle gjennom to ganger for dag. Det er ikke tegn til infeksjon. De har fjerna stingene og hjemmesykepleien fortsetter å skifte bandasjer, for jeg kommer ikke til. Jeg reiste heim torsdags kveld uten å dele opp reisa, det var vel ikke det lureste valget jeg har gjort, jeg har hatt en del vondt og vært slapp etter dette,

Jeg blir ganske utålmodig av all denne ligginga. I mårra skal jeg prøve å kjøre litt bil, så får vi se.

Mye nytt og godt nytt

Jeg har bursdag i dag. 64-årsdag. Det har ikke vært noen selvsagt ting, desto bedre at det er slik. Helene, min snille og omsorgsfulle datter, syntes det var for ille at jeg skulle feire bursdag alene i Tromsø og kom oppover hit i morgest for å være sammen med meg i dag. Det har virkelig rørt mammahjertet. Vi har vært sammen på rommet, og vi har vært ute og gått tur. En bursdagsselfie er det også blitt, vi har prøvd å få den til å ligge riktig vei, men det får vi ikke til. Vakre er vi i alle fall, syns vi.



Etter litt drøftinger mellom legene og meg, ble vi enige om at jeg kunne reise heim med hurtigruta, for da slipper jeg å sitte så mye. God plan. Men dessverre hadde de ikke flere ledige lugarer, så da blir der fly til Bodø med Helene i kveld og fly videre heim med Nils i mårra kveld. Da har jeg i alle fall gode ledsagere og bærerer
 

Trygg og angstfri

17. mai på UNN har aldri vært min drøm. Jeg liker i grunnen best 17. mai i Stamsund. Men det er 17. mai og jeg er på UNN og jeg er absolutt fornøyd med det.

Fredag ble jeg operert. De fjernet en metastase (spredningskul) som lå i bakre vaginavegg. Jeg har visst om den i snart et og et halvt år, men ingen har ønsket å gjøre noe med den før nå. Og nå har de gjort det. Jeg er kjempeglad. De klarte å fjerne alt, sier de. Jeg klarer nesten ikke å tro det, men de sier det, og de pleier ikke å lyve for meg. Det var en gjeng fagfolk på operasjonsstua: to gastrokirurger, en plastikkirurg, en gynekolog, muligens en urolog, en anestesiolog, noen hadde kanskje med seg assistentleger, i tillegg hilste jeg på to operasjonssykepleiere, en anestesisykepleier og en som var i opplæring. Kanskje var der enda fler, men jeg var jo våken bare ei kort stund, så jeg vet ikke. Fullt var det i alle fall. Og jeg er imponert over den prioriteringen de gjør for at jeg skal få leve lengre.

Etter operasjonen var Nils her. Jeg er helt avhengig av at han er her når jeg våkner opp, det er det jeg er aller reddest for. Denne gangen kom han til nytte som massør også, for jeg hadde kjempevondt i leggmusklene på høyre legg, og jeg var virkelig redd for at de var blitt skadet og at jeg kunne pådra meg dropfoot på den siden også. Etterhvert var det ikke bare jeg som fryktet ei sånn utvikling og det tok ei stund før dette var avklart. Nå er det heldigvis det, og jeg kan ligge her og fryde meg over at alt har gått bra. Jeg har måttet ligge i senga og kanskje ta små turer til fots, men ikke sitte. Det går greit. Nå er jeg alene på rommet og ser en god del på TV. Dessuten har jeg hyggelige sykepleiere som bidrar til alt jeg trenger og vel så det.

Plastikkirurgen er en fantastisk mann. Han har vært her hver eneste dag. Da de undersøkte meg, kom han inn på sykehuset til tross for at han hadde ferie. Da jeg skulle undersøkes før operasjonen dagen før, forklarte han at det var viktig for ham at det var tydelig avklart hvor arteriene befant seg før jeg lå på benken, for da var blodtrykket så lavt. Like etter at jeg våkna etter operasjonen var han der og ordna med sårene, og han tok også ansvar for leggen min. Og de neste dagene - 1.pinsedag, 2.pinsedag og i dag, 17. mai, har han vært her. Han har virkelig bidratt til å gjøre meg trygg. Han fortjener all verdens skryt! Og det er ikke til forkleinelse for de andre, men denne gangen er det han som har gjort meg trygg og angstfri.

09.05.2016

Nå har jeg vært sykemeldt siden 14.4. Jeg vet det, fordi jeg har sjekka det i dag, jeg må jo sende kort til NAV, sånn at jeg får noe å leve av. Jeg forstår ikke hvordan AAP-pengene beregnes, og bestemte meg for å gi det opp for lenge siden, men nå som det er alt som kommer inn på konto, har jeg begynt å lure igjen. Får ta det etter operasjonen. Det også. Jeg tenker det om det meste nå. Det er bare to dager til vi reiser til Tromsø. Sist onsdag ringte de fra sykehuset (UNN), en god skikk de har starta med. Sykepleierjournalen tas opp over telefonen, det betyr at de sjekker at alt er som det var eller at noe har forandra seg. Dessuten forklarer de hva som skal skje. Jeg skal komme dit 11.5. kl 12, gå til registrering og blodprøvetaking, deretter skal jeg komme til avdelingen. Jeg antar at jeg skal snakke med turnuskandidat og kanskje kirurg når jeg kommer dit. Så skal jeg bo på pasienthotellet de to neste nettene for den 12.5. skal de gjenta undersøkelsen de gjorde sist jeg var der, og så er jeg satt opp til operasjon 13.5. Det er en fredag og jeg gjentar stadig for meg selv: "Fredag den 13. er en vanlig dag." Hvorfor de skal gjennomføre undersøkelsen en gang til, vet jeg ikke. Jeg er engstelig for at de kan ombestemme seg, i grunnen er jeg engstelig for det meste nå. 

Det har vært en tøff tid siden jeg ble sykemeldt på heltid. Ganske rart. Noen dager har været vært fint og jeg har ordna i hagen. Andre dager har jeg motert ny bunadsskjorte til meg sjøl. Et kollosalt arbeid! Jeg hadde brodert det som skulle broderes og tenkte at jeg kunne la Husfliden montere den, men siden jeg tok den dit på en god dag, så ble det til at de skulle klippe og jeg skulle montere sjøl (på gode dager tror jeg at jeg kan det meste). Nå er den montert. Jeg sitter og syr løkkene som skal være på mansjetter og krave. Det er utrolig at jeg har fått det til, men det har jeg altså. Et høvelig prosjekt for en tid der tankene får alt for sterkt fokus  på meg meg meg og mitt mitt mitt. I tillegg har jeg bada i havet de aller fleste dagene, jeg har bare stått over når ingen andre har bada. Etter det har jeg trent en time på Stamina. 10 minutter på tredemølle og deretter 12 apparater.  Jeg er i bedre form enn da jeg starta. Vanskeligst har der vært å kutte røykinga helt, men jeg fikk beskjed om å gjøre det, så det er også gjort. Jeg er klar for UNN. Så får vi se om de er klar for meg.

Mens jeg venter på operasjon

Igjen har det tatt tid for å komme i gang med bloggen. Vet ikke helt hvorfor. Jeg er sykemeldt 100% nå, på andre uka. Ble etterhvert fryktelig sliten og hadde ikke noe å gi. Jeg kjenner meg sjøl godt og vet at når jeg har det sånn, drar jeg energi i stede for å gi, så da ringte jeg fastlegen, som var helt enig med meg. 

UNN vil operere og jeg har fått innkalling til sykehuset 11.mai. Nå trener jeg og hviler meg for å være best mulig fit for fight til operasjonen. Jeg er utrolig glad for at de vil operere og gruer meg til operasjonen. Sånn er det.

Forrige helg starta jeg med bading igjen - og det er deilig (og fryktelig kaldt). Forrige mandag gikk jeg til treningsinstituttet og gikk løs på tredemølle og apparater. Heldigvis har jeg trena mye før, så jeg kan jo dette. Farta på mølla er lavere, og vekta på apparatene er betydelig mindre, det kompenserer jeg med flere repetisjoner. Jeg bruker en time på denne innsatsen og har tenkt å drive med dette alle ukedagene og la kroppen restituere seg i helgene. Det er jo ikke så lenge før jeg skal til Tromsø, og da blir det bråstopp. Jeg tror på opplegget, og selv om jeg ikke skal flytte et fjell, er det viktig å tro på at man kan bidra til nødvendig forandring.

Fryktlig spent

Så er jeg tilbake fra Tromsø. Det er travle tider med helsevesen.

For en uke siden var jeg i Bodø og skifta stent. Alt gikk helt greit, bortsett fra at Hurtigruta var innstilt og at jeg dermed gikk glipp av mitt firetimerscruise i vakkert vær. Inngrepet er jo etterhvert velkjent for meg, dagkirurgi er effektivt. Jeg syns likevel det er rart at man ikke ser eller får snakke med en lege. Jeg møtte mange hyggelige sykepleiere, men det var medisiner ift uvi jeg hadde tenkt å snakke med legen om. Vel vel. Fabrikken fungerer, gammeldagse meg er ikke så glad i fabrikk. Dessuten er stolene man trilles i og våkner opp i så harde at jeg får vondt i bekkenet. Men det gikk altså greit.

Så var det Tromsø. Jeg var innkalt til UNN søndag kl 14. Det lar seg ikke gjøre å få til på en dag med rutegående transport, så etter avtale med pasientreiser, dro jeg med Hurtigruta lørdag kveld. Og søndag gikk hurtigruteskipet Midnatsol herfra i nydelig vær. Lugaren var bra og hadde tv, så jeg fikk min kveldsdose med krim og sov riktig godt. Vi kom til Tromsø i rute og jeg skynda meg og tok drosje til UNN slik at jeg var der ca kl tre, en time etter deres ønske, men det hadde vi avtalt. Jeg kom dit og fikk vite at jeg skulle sjekke inn på Pasienthotellet og komme tilbake til avdelingen kl 10 neste dag etter å ha dusja i hibiscrub og ikledd meg sykehustøy. Jeg ble litt lang  i maska. Hadde de virkelig bedt meg komme søndag for dette? Hadde jeg reist nesten et døgn for så å være på hotell nesten like lenge kun for å dusje å kle på meg sykehustøy? Sykepleierne syntes også det var rart, så det ble i alle fall bestilt blodprøver som ble tatt søndag. 

Jeg bestemte meg for å ligge til klokka halv ni mandag morgen, så morgenen ikke ble så lang. Jeg skulle være fastende. Litt etter åtte ringte telefonen; om jeg kunne komme til avdelinga med en gang fordi dr Kjæve ville snakke med meg. Vi ble enige om at jeg kunne ta med meg alt til avdelinga og dusje der, så jeg kom meg av gårde i full fart. Rett utenfor døra til avdelinga sto en mann og sa: "Guri?" Det var plastikkirurgen. Det var han som ville snakke med meg. Jeg fikk vite etterpå at han egentlig hadde ferie, men hadde kommet for å undersøke meg. En hyggelig mann som skulle skjekke blodtilførselen i det området som kanskje skal brukes til å lappe med om det blir operasjon. Det var det. Virkelig gledelig, syns jeg. Jeg antar at dette var grunnen til at jeg måtte være der tidlig, man hadde bare ikke husket å informere verken meg eller hverandre om det. Ja.Ja. 

Jeg fikk en seng på korridor. Egentlig en bra korridorplass helt i enden og ved vindu. Der lå jeg og leste ut boka. Jeg så på House of Cards, jeg lå og jeg satte meg opp og jeg lå igjen. Klokka halv fire fikk en av kirurgene øye på meg og ble forundret over at jeg fortsatt lå der uten å ha blitt undersøkt. Han var tydelig irritert, og det var jeg også. Uten mat til halv fire er ingen god ide for humøret. Men da begynte ting å skje. Jeg ble henta, kjørt til operasjonsstue, og jeg så alle tre legene som skulle undersøke meg før jeg sovna godt. Jeg våkna og ble kjørt rett på avdellinga. Der fikk jeg deilig middag, laks med en kjempegod saus. Og så var det flyet, det skulle gå 1940. Og klokka var seks. Det var litt tvil  om jeg kunne dra av gårde så raskt etter narkose. Men det var ikke min tvil, jeg landa på Leknes ti på halv ti. Heime!!!

Nå har jeg hatt ei god natt, men er mørbanka etter undersøkelsen og fryktelig spent på hva de bestemmer seg for.

Inn i en travel vår?

Påska er over. Den har jeg brukt til å gro. Det tar tid å få leveren til å bli seg sjøl igjen. Jeg kom hjem fra sykehuset lørdag før palmehelga, da kom Nils heim fra en kort østlandstur, og det er bedre å være heime enn på sykehuset, selv om det er førsteklasses service der. Jeg tusla mellom seng og sofaer, spiste litt og så mange episoder av House of Cards. Hver dag litt bedre, litt flere turer i huset. Langfredag kom Helene heim, og vi var i middagsselskap hos naboene ei lita stund. Fint å komme ut og fint å treffe folk, men ikke så mange krefter. Første påskedag var vi i enda et fint påskeselskap, også da avsluttet jeg tidlig, men hadde litt mere krefter. Mandag reiste Helene - å ha henne heime var den fineste påskegaven. Tirsdag prøvde jeg meg på jobb, selv om jeg ikke klarte full dag, klarte jeg å få noe fornuftig gjort, og i dag er det onsdag. Jeg har vært på jobb i dag også. Ikke i topp form, men det går litt bedre for hver dag. Fint med å komme seg etter operasjoner, da blir man bedre og bedre dag for dag. Og det er fortsatt endel å gå på.

Det skjer endel med sykdom og helse nå. Leveren er kreftfri etter operasjonen. Mandag 4.april skal jeg til Bodø for å skifte stent. Mandagen deretter skal jeg til Tromsø for å undersøkes i narkose. Nå tenker de at de kan gjøre noe med den svulsten som er i underlivet. De ringte fra UNN i dag etter at de igjen har sett på bildene de har. Ved undersøkelsen skal kirurg, pastikk-kirurg og gynekolog være sammen for å vurdere om det er mulig å fjerne denne svulsten uten at jeg blir helt ødelagt. Kanskje skal de bestråle dette området før de eventuelt skal operere. Jeg blir helt nummen av å tenke på alt dette, det er jo ikke noe jeg gleder meg til, samtidig som jeg er uendelig glad for at de fortsatt vil satse på meg. Legen som ringte i dag la vekt på det at jeg faktisk fortsatt lever og har tålt all behandlingen jeg har fått. Det blir nok en travel vår!

Les mer i arkivet » August 2017 » Juli 2017 » April 2017
Guri Ingebrigtsen

Guri Ingebrigtsen

65, Vestvågøy

Jeg er spesialist i psykiatri og jobber som avdelingsoverlege i voksenpsykiatrien på Nordlandssykehuset Lofoten. Jeg har også lang erfaring med politisk arbeid, var sosialminister i Stoltenberg 1 og ordfører i Vestvågøy kommune fra 1999 til 2007 (avbrutt av statsrådstida).

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits